lørdag 18. oktober 2014

Fremme i vinterhavn - alle like hele, akkurat såvidt.

De siste tre dagene på Sardinia er verdt en notis. For aldri har vel noen av Hilaritas’ besetning følt på en slik dødsangst som i løpet av disse dagene. Og skrekken skyldes absolutt ikke seiling. 

Vi seilte grytidlig fra Palau på mandag og gjorde unna et langt strekk langs Sardinias vakre østkyst - i god østavind. Med innlagte badepauser - i fart! Christian her:



Vi kom til Calletta, spiste pizza og det var det. Ikke noe skummelt skjedde på en hel dag! Vi dro tidlig neste morgen mot Cala Gonone for å få tid til grotteklatring  der. Det var noen voldsomme dønninger i havet, som gjorde det litt vel spennede å ta jolla inn til stranda. Men det var eneste måte, og vi  var mer enn klar for klatring inne på den vakre stranda. Hilaritas lå godt på svai, selv om hun duppet veldig i dønningene. Vi suste inn på en voldsom surf - omtrent som Kon tiki. Det ingen av oss tenkte på er at det gjerne er verre å komme seg utpå igjen, MOT de kraftige bølgene. Skipperen tenke nok tanken i sitt stille sinn, men håpte at bølgene ville legge seg litt. De økte nok en liten tanke istedet.



Vi koste oss med klatring og bading. Så pakket vi alt vi kunne i vanntette pakksekker og gjorde oss klar for sjøsetting. Første forsøk var svært mislykket. Hele båten ble full av vann da den ble overskylt av en kraftig bølge. Andre forsøk gikk mye verre. Da ble ikke bare båten, men også hele skipperen skylt rundt omkring av bølgene. Men hun har vært ute i en bølgevirvel før, så hun slapp fra det med litt host og hark og bittelitt skrekk og gru. Verre var det med Kristin. Hun hadde bestemt seg for å snorkle ut til båten og dermed meldt seg av workshopen “sjøsetting av jolle”. Men hvor lett er det å løpe ut i svære brenninger med svømmeføtter egentlig? Hun ble dratt ut og inn og rullet frem og tilbake med bølgene. Som i en herlig Monty Python film dannet hun et perfekt bakteppe til de dramatiske og ganske klønete sjøsettingsscenene vi andre bedrev.  Det bør nevnes at det IKKE opplevdes herlig når vi var midt oppe i det. Men på tredje forsøk lyktes vi. Og da ble alt herlig. Vi lå i havn i Cala Gonone den natten.

Neste dag siktet vi oss in på Cala Goloritze; en ultraklassisk klatretopp, en pinakkel på 140 meter. Her ville Ingunn, Herman og Ørjan opp. Nok engang har vi et eksempel på at evnen til å forutse hva som kan bli problematisk ikke er en fremtredende egenskap hos noen av de tre nevnte personer. Andre ville kanskje blitt betenkt ved en av disse potensielle ulempene: 1. den som skulle lede alle taulengdene( 5 lengder, grad 6b/c) har aldri klatrer flertaulengder før, og har kun klippeklatring som bakgrunn. 2. tredjemann i taulaget har ingen klatrebakgrunn, han startet med klatring på torsdag. 3. tredjemann i taulaget har høydeskrekk. Det kom han på å nevne midt i andre taulengde.


Herman fikk grundig instruksjon en havltime før vi var fremme ved  Goloritze. Ørjan ble litt stille bare. Vi fikk skyss inn til den vakre standa og satte igang. (ingen voldsomme bølger den dagen) 

Vanskelighetene kom allerede ved andre taulengde. Ørjan stod helt fast. Ingunn firte seg ned igjen og loste ham gjennom noen teknisk krevende flytt. Herman fikset sikkerheten på en glimrende måte og tok seg god tid på hver standplass. Han ble riktignok frustrert over alt som kunne surre seg til av tau og slynger og syntes det var en himla jobb han hadde blitt satt til. Men ingen av de to andre var i stand til å lede denne graden - men såpass dårlig bolting. Jepp, man sender ungene først når det blir litt seriøst.

Tidlig i fjerde taulengde, etter at Ørjan hadde fortalt at han har høydeskrekk, ble det absolutt stopp for hans del. Det var et teknisk parti igjen, gutten var helt utslitt og ville ikke mere. Han fikk beskjed om å bli firt ned til forrige standplass, forankre seg der og vente. Herman var allerede på toppen (hadde gått siste to lenger i et jafs) og Ingunn måtte jo opp for å fortelle hvordan man rapellerer. (det hadde vi ikke øvd på på forhånd). Det ble et kort men herlig øyeblikk på toppen. Utsikten var helt uvirkelig. Mor og sønn tar en high five på toppen og Kristin fanger øyeblikket:



Men vi måtte skynde oss ned til Ørjan som satt og svettet av solvarme og høydeskrekk 70 meter over bakken. Ingunn ble litt overrasket da hun i fint rappelldriv ned til ankeret suste forbi Ørjan som satt på en komfortabel  hylle 10 meter OVER ankeret. Der hadde han hektet seg innpå en bolt. For å gjøre historien kort: vi fikk ham trygt ned til ankeret og vi rappellerte alle tre ned på en forholdsvis grei måte. Ørjan hadde gledet seg til å sette beina på bakken igjen helt siden han var ti meter oppe i veggen. Det hadde tatt fem timer. Christian hentet oss i jolla, vi seilte til Santa Maria Navaresse i det vakre kveldslyset. Og dermed hadde skipperen nådd målet. Dette er vinterens havn:



For et sted! Dopapir på doen, Wi-Fi helt ut til båten, krystallklart vann, klipper og flott strand og bare blide mennesker.
Og: klatreklippe rett ved havna! Med fine femmere og seksere og noen få sjuere. Herman kommer tilbake i november. Ingunn og Lars tar turen igjen utpå senvinteren. Takk for følget!



1 kommentar: