Sydenturister på Costa del Sol. Puh!

Hilaritas med besetning har seilt en uke langs Spanias kyst. Alle skipperens fordommer om turistindustrien langs denne solfylte kyststripa har blitt innfridd. Det har vært mannskapsbytte i Alicante. 

De franske og Janne takket for seg. Fetter Tormod og Kari overlappet med dem slik at vi alle spiste ute på et travelt kirketorg i Alicante. Fetteren synes det var storslagent av skipperen og  sørge for at vi alle ble invitert i bryllup.  Hele brudfølget  vrimlet plutselig rundt cafebordet vårt i snertne kjoler og høye hæler. Han glemte å spise blekkspruten sin, for han oppnevnte seg selv til kveldens kjolejury og delte villig ut poeng til høyre og venstre.

Fetteren og Kari fikk vite at første stopp ville bli Torrevieja. Der hadde skipperen hørt rykter om at man finner masse nordmenn og det serveres fårikål på cafeene. Det er jo litt crazy. Men vi kom ikke så langt. Motoren lagde skumle fuskelyder og vi tok inn i en liten havn nord for Torrevieja. Her kom siste crewmedlem på plass; Siw. Som de fleste andre måtte dette crewet gjennom litt rusk i maskineriet, men denne gangen var det såpass simpelt som å bytte dieselfilter. Fetteren og Kari viste talenter for teknisk oppgaveløsning.

Og det var superfint å ha en motor i fin form denne uka, for makan til motorkjøring har Hilaritas aldri vært utsatt for, bortsett fra i Canal du Midi. Det var to dager med 100% motvind, to dager med 100 % vindstille og innimellom ble det luftet litt seil. Fetteren klagde på hvor dårlig skuta var til å krysse mot vinden. Skipperen ble så lei av det gnålet, så når vi endelig fikk vinden i ryggen og Hilaritas fosset frem i 6 - 7 knop forlangte hun at det skulle nevnes ved alle anledinger. Det ble nevnt tidlig og sent og det vil fortsatt gå gjetord om dette på de indre bygder i Odalen, der fetteren bor. Som om noen i Odalen bryr seg om havseilas. Siw har tatt bildet under.

Det ble en slags rytme over dagen langs spanskekysten: liten joggetur og morgenbad i soloppgangen, frokost og rask avreise, 45 nautiske mil, stort sett for motor, bading midtfjords og lunsj, soving, lesing og inn i ny havn på ettermidagen. Det skal ikke rippes opp i hvem som jogget og hvem som sov. Men alle badet og Siw ville gjerne svømme noen ganger rundt båten. Fetteren hadde glede av å kjøre båten bitte litt fremover og bakover alt etter hva som gjorde svømmeturen litt mer krevende for Siw. Her ser man hvordan hun bruker armer og bein for å komme seg rundt båten:

Vinterhavnen for Hilaritas, Fuengirola, ligger like sør for Malaga og står ikke tilbake for noen av de andre stedene i høy sydenfaktor. Allerede i havnen ble vi møtt av alle mulige tilbud av restaurantmat en sikkelig sydenturist fra helvete vil ha: Snitzel, sauerkraut og kjøttkaker. Her står Fetteren og skuer inn mot turens siste havn. Havblikk, en riktig førdømt smeigedag.

Vi har lært oss at bakenfor strandpromenadene og turisthordene lever det autentiske Spania og det fant vi her også. Vi gikk på et rideshow med fantastiske andalusiske hester og ryttere. Riktignok kunne det anes en ørliten skuffelse når oksen aldri kom inn på arenaen. Selvsagt er vi alle sammen imot en slik dyremishandling, jada. Men tenk om det hadde kommet en okse! Vi måtte ta til takke med en hest kledd opp i LED-lys som showets høydepunkt. Kanskje ikke den tradisjonen med dypest røtter i Andalusia.

Vi havnet også midt oppi et ryttertreff utenfor en bar. Det var stort. Ikke bare fra hesteeieren fra Odalen, men for oss alle. Det skulle vise seg at vi klappet til kai i Fuengirola akkurat den helgen i året hvor den andalusiske kulturen feires med hester, kastanjetter og tyrefekting. JA! det var tyrefekting på søndagen men da kjørte vi opp i fjellene til Ronda. En av stedene i Spania som får besøk av flest turister. Fint det. Bilde fra Siw igjen:

Det er vel ikke her det er party? Ibiza og forbi.

Vi har hatt mannskapsbytte på Hilaritas.  Låsesmeden med trillekofferten takka for seg.

Herman fikk noen ekstra dager med oss på den fantastiske sydenøya Mallorca. Han hadde opprinnelig en avtale med en klatrevenn fra Lillehammer om å møtes på Mallorca for en ukes klatring, før ha skulle videre på klatretur til Tyrkia. Vennen fra Lillehammer mistet flyet sitt til syden, så da var Herman stuck med oss. Skipperen var glad for det og vi fikk et par fine klatredager. Først DWS (Deep Water Soloing) ved Cala d’Or. Det var alt for skummelt for alle andre. Og nesten for skummelt for Herman.  Usikret klatring 15 -18 meter over bølger som dundret mot klippene. Neste dags tauklatring ved Cala Santanyi passet bedre for oss alle. Her er Herman i den nye, luftige helsetrøya han kjøpte for forsikringspengene, da bagasjen hans ble forsinket ved ankomst til Sardinia.

Vi kunne ikke henge for lenge på Mallorca og måtte forlate Herman der, med helsestrøya si og eventyrlysten. Som alltid på tokt med Hilaritas er det Nautiske mil å forsere og nye havner å seile til. Vi skulle til Ibiza. I ettertid kan nok skipperen se at det var veldig feil mannskap som hadde mønstret på for Ibizaturen. Hos disse folka var partyfaktoren lavere enn i et avsides nonnekloster. De som hadde mønstret på denne uka var to franske friluftskarer som skipperen hadde vært på skiturer i alpene med, og en klatrevenninne oppfostra som et gudsord fra landet. Det var forsåvidt nyttig at de hadde vært ute en vinternatt før, for seilasen mot Ibiza startet i et forrykende tordenvær og sprutregn. Det lynte og gnistra verre enn på noe diskotek, men denslags dunder og bråk tok besetningen med fatning.

På Ibiza fikk vi hakeslepp når havneavgiften skulle betales. Der skulle man ha 120 euro for en natt i havnen - inneklemt mellom digre cabincruisere . Vann og strøm ville komme i tillegg. Ikke snakk om at vi skulle ha noe vann og strøm, nei. Selvom vi faktisk var helt tom for vann. Nei, da mente de franske at vi fikk vaske hendene i øl og koke suppa ombord på vin.  For de hadde nemlig bunkret for kunne klare seg i ukesvis i åpent farvann. De trengte faktisk ikke gå i land på Ibiza for noe som helst. Men når det viste seg at dusj- og dofasisilitetene  virkelig levde opp til den høye havneprisen så gikk de på do og dusja både tidlig og sent. Det var lekkert.

Siden det var meldt en bitteliten storm i området det neste døgnet fikk vi en dag på land på partyøya. Men det ble naturligvis ikke party på oss, men en tur i naturen. Vi dro og klatra på et felt som heter Budda. Det var et vakkert sted med masse hippier som svinsa rundt i noen steinlabyrinter og børstet støv av auraen sin. 

Vi klatra i solsteika noen timer før vi takket for oss i den snobbet havnen i Ibiza by og seilte inn i solnedgangen. Vi la oss til i en bukt for å spare penger den natta og det skulle vi måtte betale for. Vi betalte med maglende nattesøvn. For det velta svære dønninger inn i bukta. Båten rulla og slang på seg, og det klirret og bråkte i tau og wire - værre ståk og støy enn utenfor discoen i Ibiza by. 

06.00 startet skipperen opp motoren og satte kursen mot Spanias fastlandskyst, nok en gang akkompangert av lyn og torden og styrtregn. Etter en elendig natt og klissvåt start på dagen tørket vi opp i en fin frisk bris og herlig seiltur over til Costa Blanca. Vi lå riktignok an til å ikke komme frem før nærmere midnatt, siden vinden dreide og etterhvert stod midt i mot oss. Denne forsinkelsen mente de franske ville forringe kveldens planlagte goumetmåltid og de overtalte skipperen til å dure rett inn til nærmeste havn. Det ble Altea nord for Benidorm. 

Nok en kveld ble det servert godsaker fra the french cuisine og vi kunne få en lang natts søvn. Netse morgen ble det tidlig joggetur og bad i soloppgangen. Seillivet har sine fine sider også.

Fra Sardinia og hjemover

Skipperen på Hilaritas har vært to uker på tur uten en eneste blogpost, hva skjer?

Dette er planen: Båten skal seiles fra Sardinia (desverre) til Fuengirola sør i Spania, via Mallorca og Ibiza. Dette er starten på turen hjem til Kristiansand fra vinterhavn i Middelhavet - i vidunderlige Santa Maria Navarrese  på Sardinia. 

Er vi i rute i følge planen? Ja, med et nødskrik. Det har vært såpass mye motortrøbbel, batterikoking og stive kulinger at blogging ikke har fått plass på programmet i alle fall. Dessuten var det med et nødskrik at mannskap kom på plass til den første etappen. Skipperen og sønn var alene i starten og seilte de første dagene uten støttehjul. De hadde nemlig fått avbud fra sin favorittseiler, Ørjan. Dermed hadde skipperen sendt ut MAYDAY til alle venner og bekjente: kjenner du noen som kjenner en sjøspeider eller noe? Slik gikk det til at det meldte seg en pensjonist fra Bergen og en låsesmed fra Majorstua.

Pensjonisten har 55 års seilerfaring og låsesmeden er flink til å stå på hendene.Pensjonisten så ut til å ha oppfattet at opplegget med seilturen var at det bare var skipperen og han. Det samme trodde låsesmeden. Skipperen kunne ikke helt gjøre rede for hvilke desperate lokkemidler hun hadde tydd til i sin søken etter mannskap. Låsesmeden hadde dessuten latt seg lokke av utsikter til late dager på dekk, sol, bading og søvnig sydenliv. Han syntes det hørtes ut som en bra måte å lade batteriene på. Han begynte å ane ugler i mosen når batteriene i båten begynte å koke. Det freste og røyk og luktet ille. 

Han hadde ikke fått med seg at det å reise på ferie for å lade batteriene er veldig 2014. I år er det kokte batterier som gjelder. Da funker det ikke å sløve på dekk, nei. Låsesmeden ble sendt ned i batteriluka for å fikse problemet og det gjorde han!

Og det var flaks siden det var startbatteriet som kokte og vi nærmet oss havn i mørket med fin seilføring, men ingenting å starte motoren med. Men vips så var det støm og Hilaritas kom til trygg havn i Isola Rosso.

Skipperen kjøpte nytt batteri i neste havn: Porto Torres. Her tok vi en hviledag fra seilingen for å dra på klatretur. Vi kjøret buss og taxi og gikk lengre enn langt for å komme til klatrefeltet. Bare for å bli jaget bort av bonden som eide denne flekken hvor klatreklippen lå. Vi hadde blitt advart av taxisjåføren om at vi måtte passe på å ikke bli skutt, så vi gikk ikke fryktelig hardt inn i diskusjonen. Bonden sa klart og tydelig i fra at her var det han som var patron. Og vi kunne bare gå lengre enn forbanna langt tilbake igjen og ta taxi og buss. Det var den hviledagen.

Hver dag har nok med sin egen plage, står det i skriften. Neste dags plage ble oljelekkasje. Igjen var det låsesmeden som sparte oss fra katastofe og motorhavari ved å oppdage lekkasjen, finne feilen og løse problemet. Oljefilter ble skiftet,  og  noen liter olje ble pumpa opp under motoren. Han mente selv at han lett kunne fått jobb i oljå.

Sardinia - Menorca

190 Nautiske mil kan fort bety et par døgn i åpent hav. Vi gjorde strekket på et døgn og ti timer. For vi var så heldige å få en bitteliten kuling aktenfor tvers og fire meter høye bølger som gav oss fin surf. Et par av bølgene slo skikkelig inn i cockpitt slik at pensjonisten fikk vaska seg. Han hadde klagd over at det ikke hadde blitt bading i Middelhavet. Nå klagde han ikke på mangel av saltvann i luggen. 

I dette ruskeværet viste pensjonisten seg som den sjøulken han er. Han styrte skuta med sikker hånd og ble aldri sliten. Vi andre satt mer eller mindre grønne i ansiktet og apatisk lengtet til land. Men da vi skulle vrenge båten inn i en Puerto Fornells på Menorca ble det tøys i systemet igjen. Denne gangen var det kjølevannet som sviktet. Det hadde nok kommet luft i røret et sted etter at båten hadde rullet på seg i svære bølger. Det var jo ikke så lett å fikse før vi kom til land, så da seilte vi like godt inn i havna. Motoren ble brukt de siste 15 meterene inn  til brygga, mest for å bremse.

Etter alle disse utfordringene kan vi takle hva som helst. Nesten. Med untak av en dag på stranda på Mallorca. Der går grensen ifølge Herman. Han har ikke vært så til de grader i SYDEN før.

Kjølevannsystemet ble ordnet neste dag og vi dro videre til Mallorca, til Cala Rajada. Vi kom dit kl 03.30 på morgenkvisten. Da vi senere på morgenkvisten leide en bil for dra på klatretur, synes Låsesmeden at han ikke hadde fått hverken ladet eller kokt batteriene. men han ble med på tur. Herman dannet fortroppen til klatrefeltet med pensjonisten hakk i hel. 

Det nærmer seg  bytte av mannskap. Pensjonisten og låsesmeden kan endelig reise hjem for å hvile litt.