Siste dag - trist men glad

Jeg seiler så sakte jeg kan, for turen er slutt når jeg kommer til land, synger Odd Børresen. Vi gikk løs på siste leg; Farsund - Kristiansand i dag tidlig. Vi har somla littegrann og kjente litt på følelesen av at turen faktisk er over. Den aller første turen gjør man jo bare en gang. Seiling for dummies-turen kan ikke gjentas. Nå er vi nemlig ikke så innmari dumme lenger. For å forsterke denne opplevelsen av å ha blitt litt seilkyndige, hadde vi invitert de vennene vi har som antagelig aner aller minst om seilingens viderverdigheter; Tale (snart 40) og Lyder ( 8 og vel så det)

Det skal sies at Lyder var svært ivrig og lærevillig og gledet seg til å stå og styre bak det store rattet. Han ble skikkelig god sjømann og hadde fort kontroll på styrbord og babord og hadde dessuten full oversikt over barskapet i båten. Det er jo som kjent stappfullt av sjokolade og chips. Vi seilte rundt Lindesnes i passelig vind, men siden ble det verre. Det ble en pokkers smeigedag igjen! Sol og varmt og lite vind. Tale synes nok det var litt syting og klaging fra vår side, bare fordi vi måtte bytte ut seilføring med motordur. Sol, hav og sommer, hva er problemet liksom?

Vi klarte og forsone oss med smeigedagen og nøt noen timer på havet som de aller mest erfarne seilerne ombord, og lært opp våre gjester etter beste evne. Tale fant ut av et par småting helt selv, foreksempel at man ser bedre i kikkerten uten solbrillene på (og for noen digre solbriller!) Dessuten merket hun at det var dumt å gripe fatt i roret for å støtte seg i en overraskende bølge. Det ga jo etter!
La meg få legge til at Tale antagelig er den skarpeste kniven i venneskuffen min, men helledussen så artig det var å ha med en skikkelig seildummie ombord - som ikke var oss selv.

Vi kom inn til byen i en grand finale, vinden fylte våre seil igjen og vi så en seiler komme opp på siden av oss‚ vår gode seilvenn Frode som lå og ventet på oss i sin kjære Grinde. Sterkt øyeblikk! Vi møtte ca 15 padlere som viftet med norske flagg og velkomstrop og vi så våre læremestre Harald og Rune med flagg på brygga der vi skulle legge til - på en smal, smal plass midt foran sjøhuset med et yrende liv av sommergjester og båter. Harald ropte: "dette er eksamen! Lykke til!"

Se flere bilder fra denne rørende velkomsten i Lars sin blog:   http://www.homoludens.no/

Kul i kuling ved Listalandet

Det ble en heidundranes seilas i går. Det begynte med havblikk og motor fra Kvitsøy i sekstiden. Deretter ble det herlig genoa-cruising med medvind og flatt hav. Vinden økte på og vi la oss godt til i feltet i konkurranse med flere seilere på vei sørover til sørlandet. Det var jo ikke akkurat regatta men det var mange båter i sjøen med samme kurs.

Jeg trodde et øyeblikk at vi hadde vunnet, for en etter en seilte de inn mot havnene, enten i Egersund eller på Hidra. Men etter litt skjønte jeg at de ga seg for dagen fordi vinden og bølgene fortsatte å øke på. Så var vi alene. Bare oss og båten og havet. Og vinden. Den vinden var slett ikke flau. Nei, den eide ikke skam! Den lagde frådende vannmasser rundt oss og bygde opp svære bølger. Vi byttet på å stå til rors. Når det var min tur turde jeg ikke se bak meg. Det var skummelt nok å se forover når det gikk bratt nedover. Nedoverbakke med en 12 meter lang båt er nytt for meg. Vi lå gjevnt i 8 knop og logget 10 på surf med 1,5 rev i genoaen. Det skumleste var når vi kom på skrå inn i bølgene og ble vrengt rundt på tvers. Vi ble fort enige om å ikke gjøre noe særlig av det. Den som kan litt om seiling skjønner jo såklart at vi ikke var ute i noe reelt farlig, en sånn båt tåler 7 meter bølger og 28 m/s. Men for oss, som plutselig var den eneste seilbåten som fortsatte forbi listalandet, og tross alt nettopp har lært å reve, føltes det som vi var Bambi på glattisen. Her er Lars i dyp konsentrasjon:

Vi kom oss trygt inn til Farsund og lukeparkerte så lett som bare det. Jeg gikk ned for telling med stiv nakke og hodepine og gikk fra Thairestauranten etter å ha spist en cashewnøtt og et bambusskudd. 14 timer på sjøen hadde tatt på, så jeg rett til køys uten kvelds.

Være-fast på Kvitsøy

Det ble en litt lang og krevende seilas fra Espevær til Kvitsøy. Men gøy! For den som bryr seg om seiling - jeg kjenner ikke så mange som driver med det - så kan vi melde om vind fra øst-sørøst i styrke 7 - 14 m/ sek. Det ga oss kryss med vinden inn på ca 50 - 70 grader og dermed måtte det jobbes til rors. Det er da det blir seilsport og ikke latmansliv. Av de 9 timene vi var i sjøen sto jeg mye ved roret, mens Lars løp opp og ned og ordnet rev av og på etter som vinden avtok og økte i styrke. Båten, som ikke akkurat har imponert på kryss oppførte seg strålende! Vi gjorde gjerne 6-7 knop i heftig motvind. Det aner meg at vi lærer skuta bedre å kjenne. Vi har dessuten blitt noen rakkere til å reve. Kvitsøy ser ut til å være svært sjarmerende:

Gøy på Kvitsøy?

Vinden fortsetter tydligvis resten av helga. Og den kommer rett fra sør. En sånn vind kan vi ikke bruke til noe siden vi skal sørover. Vi velger å ligge værfast på Kvitsøy. Hvor gøy er det? Vi er iallefall i samme båt som flere andre seilere. Dvs. de har jo sine egne båter, da. Men vi kommer lett i snakk med de andre seilerne. (Det er jo Lars som snakker med alle såklart. Jeg er jo en svært reservert person med en nedarvet familiesvakhet, som gjør meg litt mistenksom overfor fremmede) Men alle disse fremmede seilerne er ofte svært hyggelige og meget erfarne. En av dem har allerede fortalt oss saker og ting om båten vår som vi ikke visste noe om.

Være-fast.
Det er jo det som er så kiipt med å ligge værfast at det skjeldent er noe bra vær når man ligger der. Det hadde sikker vært stas å padle rundt Kvitsøy-øyene, men det blåser og regner jo noe sykt. Så da må Trosby øve seg på å være fast. I en båt. Det er jo så populært å bare VÆRE. Jeg må si jeg ikke fatter poenget med det. Det skjer jo ikke en dritt. Men noe har vi da gjort i dag. Vi har vært på kunstgalleri og hatt kaffe og svele, og vi har vært på kunstutstilling på fyret, faktisk på selve åpningen med brus og twist! Og det var så vakker sang av en vakker jente at jeg ble helt beveget. Så dermed kan jeg notere en følelse for i dag; Beveget til tårer av strofen:

Og kjenna at vi er i slekt med jorda,
med vinden og kvite sky,
og vita at vi skal vera isaman
|: like til morgongry.

Vi fikk komme helt opp til fyrlinsene og der snakker vi colabunner i optikken! Her er jeg linselus igjen:

St.Hanskveld som vil huskes
Kvelden vil jo ikke huskes fordi det var den vakreste solnedgangen eller det største bålet, men den vil huskes for fravær av nettopp disse klassiske St.Hans greiene. Vi hadde god mat. Punktum. Etterpå så vi film og hadde godteposte. Sånn var det.

UFO i Espevær

Dette er ikke en tittel for å lokke lesere. Espevær er faktisk viden kjent for å ha en 60 meter diger UFO-ring. Så dermed ville vi sjekke ut dette stedet utenfor Bømlo. Men først måtte det seiles litt og jeg satte meg til foran - eller i baugen som det gjerne kalles -  for å holde utkikk. Her fant Lars meg i et litt slapt øyeblikk. Det var jo ikke en båt så langt øyet kunne se. Så da så.

Siden jeg hadde gjort en slik strålende innsats på utkikksposten, ville Lars lage pannekaker til meg. Vi hadde jo fått blåbærgele fra vår venn på Sotra. Det ble et herremåltid for for både damer og herrer.

Det kunne se ut til at dette ville bli nok en deilig, kjedelig dag uten det minste action og adrenalin kick. Så feil kan man ta, bare fordi solen skinner og seilingen går på skinner. Det skulle bli skikkelig nifst. Vi nærmet oss UFO-øyriket Espevær. Det var blikkstille, selv  ikke måkene skrek. Vi forvillet oss inn i et trangt sund, og det var ingen vei tilbake. Det stod to mennesker bakom en gardin i et av husene og kikket på oss. Vi smilte litt usikkert og vinket. De vinket ikke tilbake. De var svært alvorlige. Bildet viser hvor gruuuusomt trangt det var.

Det var da vi ble oppmerksom på en fresende lyd og røyk og et romskip som nesten gikk i ett med omgivelsene. Den syntes ikke på vår radar engang, men var diger! UFOen hadde landet midt foran Jokerbutikken på Espevær! De hadde våpen og de så ikke det minste vennligsinnet ut. Men litt kjekke, igrunnen.

Vi stusset over at de hadde så få fendre. Bare to mot våre femten. Vi følte oss straks litt overlegne. Men det hjalp så lite å vinne fenderkampen. De tok opp absolutt hele plassen på gjestebrygga i Espevær. Vi putret slukøret videre og har nå lagt oss på svai i en ensom bukt i nærheten. Ikke rart folk i Espevær står og titter litt alvorlige ut bakom gardinene. Sånn har de det sikkert hele tiden. Grøss.

Vi seiler alene

Nå har vi hatt en ukes pause fra seilerlivet. Lars og jeg har vært hjemme for å jobbe. Dvs. hjemme har vi jo ikke vært, for vi bor jo i båten, og den har ligget på en trygg og fin brygge på Sotra. Lars dro på oppdrag som padleguide i Telemark og jeg dro på kontoret. Der hadde de lært seg å leve helt fint uten meg og nå lurer jeg på om jeg står i fare for å bli overflødig. Det tar jeg ikke så tungt, det viktigste nå, når det gjelder jobben, er at jeg rekker å komme til Kristiansand med båten til feriestart. Sånt må man jo ikke gå glipp av. Det var forresten veldig fint å komme hjem til båten igjen på Sotra. Den glinser i som en bling-bling i kvelslyset:

Jeg har jo hatt blogg-pause også. Det har ikke vært noe særlig å skrive hjem om når jeg var hjemme uten å ha noe hjem der. Det har vært flott å møte venner og sønner og kolleger (jeg tror de merket at jeg var på kontoret) Det er interessant å se hva vennene mine spør om. De fleste vil høre om alle skiturene og klatreturene og særlig om de pinlige og vittige opplevelsene. Men så har jeg noen venninner som driter i toppturer og action og fysiske bragder. De vil vite hva jeg føler! Og hva jeg har følt underveis! Hvordan kjennes det, liksom?
 - Eh, jo, det er fint, sier jeg. Det er jo selvsagt ikke dekkende, jeg må jo grave dypere i føleleslageret enn det. Jeg tenker meg om og forteller at jeg har vært sur bare EN dag. Det bør vel si noe om den følelsesmessige situasjonen.
- "Hvor ofte er du sur i en vanlig fem ukers periode, da?"
- "Nja, en dag omtrent."
- "Da er du jo akkurat like sur som før da!"

Ok. Har flyttet i båt og er like sur. Men det hender jeg er blid også. Her har jeg nettopp fått servert østers og slurpet den i meg som man gjerne gjør i celebre kretser. Hvis du synes festantrekket er pussig må du tro omigjen. Hvis man kan gå i klatretøy på opera, kan man vel stille i tørrdrakt på østersfest.

Vel, den som serverte østers var Ronny som er en skikkelig kjenner. Han har østers gående på beite på hemmelige steder ved Sotra. Ronny og noen andre ivrige padlere tok oss med på flott padletur utenfor Sotra i går. Det var sykt fint, rett og slett. Og det ble ikke bare østers på menyen, nei, det ble sannelig andre boller, nemlig kråkeboller.

I dag har vi seilt alene, Lars og jeg. Helt uten støttehjul. Ingen seilkyndig ombord, uten oss selv. Og jeg må si at vi er ikke særlig mye dummies nå lenger. Alt har gått fint. Det er jo kjempekjedelig. Og veldig deilig. Jeg må jo legge merke til hva jeg føler nå, så jeg kan gjøre rede for det når jeg kommer hjem. Deilig kjedsomhet kan jeg kjenne. Stekt torsk til middag og padletur blant øyene ved Fitjar, kjentes også godt. Jeg kjenner også at det umulig å få lagt seg tidlig nok når man ligger og dupper i lyset fra den norske midtsommarnatta. Men det er jo ikke noe hast, jeg må bare rekke hjem til feriestart.

Allo allo - we are zinking!

Are yo zinking? Vat are yo zinking about? Omtrent slik foregår kommunikasjonen ombord. Vår kjære seilkyndige Richard er som tidligere nevnt dreven i seiling, men seiling er et lagspill og det er artig å kunne snakke sammen  når man skal spille på lag. Vi må skjerpe oss for å snakke et skikkelig enkelt engelsk og særlig Lars sliter med det. Han har opparbeidet et altfor stort vokabular gjennom å lese allverdens bøker på engelsk. Men alle bøkene har jo ikke hjulpet på østlandsaksenten. Så han strør om seg med vanskelige ord med en uforstålig Thor Heyerdal-aksent og Richard ser ut som et spørsmålstegn eller et anførseltegn eller et hvilket som helst tegn. Men her segler vi og da er det bare smil å se - og det er et tegn på glede.

Vi har prøvd å finne frem til ord som kan brukes underveis. Nå har jo Lars og jeg nettopp lært oss fagutrykkene som rev i seilet, sette et spring, lus og lik og denslags. Alle kan jo se at det ikke bare er å oversette til engelsk sånn på direkten: We have to put a fox in the mainsail. Look at the corpse behind.
Nei, vi har heller funnet ET ord som dekker det meste, nemlig thing. Red thin thing (lus) the steel thing (staget) the genaker-thing (genakerstrømpe) the chesscutter-thing (ostehøvlen - by ze way: why do you cut zo tzin slizes of cheeze when yo are so rich people in Norway?

Fra Ålesund over Stadt til Silda

Vi fikk jammen god medvind og kremseilas over Stadt. Så hvem er redd for den store stygge stadten?! Nå har vi cruiset over både Lopphavet og Vestfjorden og Folda og Hustadvika og Stadt, så dersom hovmod står for fall får vi vel en heidundrandes trøkk i trynet forbi Jæren eller Listalandet.
Silda var forøvrig en skikkelig idyll - igjen. Nord-vestlandet har imponert. Vi har ikke lagt inn lange stopp langs dette stykke Norge, det får vi ta igjen en annen gang. Det er jo så nært hjemme. Iallefall sammenlignet med Finnmark og Troms.

Redersønnen
Fra Silda seilte vi (for fulle halser og i høyhalset genser) mot Den norske hesten. Den ruver i havet  - riktignok litt salrygga - ved Værlandet med sine 468 meter. Der tok Dagi, redersønnen oss med på en morgentur til toppen. I turbeskrivelsene om den toppturen sies det at man må passe godt på ungene sine der oppe, for det er stupbratt ned.

Vel nede tok vi et bad. Richard ble brått minnet på at han ikke var på tur i middelhavet. Kaldt var det. Men vakkert.

Finnøy - et funn! og deretter Ålesund.

Gjestehavna på Finnøy er kåret til Norges nestbeste - rett etter Farsund. Det var fint og feiende flott der. Stedet ligger rett innenfor Ona fyr. De tilbyr gratis sykler og det benyttet vi oss av såklart. Dagi, Richard og jeg syklet, mens Lars tok en padletur. Richard bare ristet på hodet over disse rikingene i Norge. Her bor det en håndfull mennesker, de har et fantastisk badeland og langs veien så vi digre villaer og smarte biler. Dette var Richards første møte med Norge og han følte seg straks litt fattigslig, som en enkel lege i fra EU. Vi prøvde å bortforklare denne tilsynelatende overdrevne velstanden med noen fraser om driftige gründere på Nord-Møre. At vi liksom er rike, det skal ingen ha på oss! Og driftige trenger ingen kalle oss. Bildet viser en gjennomsnittsnordmann, her representert ved Dagi.

Men vi syklet ikke så rent lite, vi kom helt til Harøy Stadion hvor det var kamp i femtedivisjon. Vi satt oss ned og så den, siden vi ikke rekker å få med oss åpningskampene i  EM i fotball. Dette var en super erstatning. Lokalmiljø, sleivspark, entusiasme og sol. Dagi syntes kanskje det var en litt stusselig erstatning for EM-kampene, men han fikk vaffel og Pærebrus i bua på stadion og humøret gikk til topps.

Jeg startet dagen tidlig og padlet en tur før frokost. På Facebook ville det ha blitt sånn: Padlet morgentur i blikkstille hav og møtte havørn og springar og kom tilbake til båten og serverte havregrøt og espresso til familien. I virkeligheten var det sånn det var. Men sånt kan man ikke skrive lenger, det vil bli oppfattet som ironi. For ikke snakke om dette bildet, det kan vi ikke vise på Facebook, for så pene er vi ikke i virkeligheten. Her er vi på vei til Ålesund. Dagi passer på at autopiloten gjør jobben sin.

Jeg tror han liker å passe på autopiloten, for da er han liksom sjef over en pilot. Dessuten holder han et øye med kartplotteren som heter Simrad. Den kaller vi bare bare Simrad Sjøfareren.

I Ålesund gikk vi opp på toppen av et fjell for å spise middag i restauranten. Men der kunne vi altså bare IKKE spise for jeg fikk sånn "tatt av kvinnen" vibber. Det var dårlig aura der. Super utsikt og sånn, men stygge stoler og falmet meny. Høres det snobbete ut? Greit, kall meg gjerne snobbete, bare ikke rik eller driftig. Ok?

Vi gikk ned igjen fra fjellet og kroppsspråket forteller litt om hvem som synes det er mest artig å ha et nytt familiemedlem med på tur:

Bare det at vi gikk på Big Horn for å spise forteller litt om hvor tussete man kan bli bare det dukker opp en sønn (som liker kjøtt). Jeg er jo skapvegetarianer, egentlig. Av miljømessig og ressursmessig årsak. Men i kveld gled biffen ned så lett som hvalbiff i ganen på en Greenpeace-aktivist, så nå må jeg vel knipe inn på annen ressursbruk. Foreksempel seile, istedet for å gå for motor. Det håper jeg inderlig vi får mulighet til i morra. Over Stadt. Hvis ikke vinden står oss bi, får jeg ta min åre fatt. Vuggeti, vuggeti - over store Stadt.

Ta på shorts - det er juni!

Jeg liker å gå i shorts. Sånn er det bare. Jeg skulle nok ønske at jeg var litt mer sånn Cecilie Skog-aktig som trekkes veldig mot polare strøk og digger sludd og bikkjekulde. Det er jo helt klart kulere å være sånn, enn å lengte mot varmen langs spanias kyst, sånn som de fleste harry nordmenn gjør. Men, sukk, jeg er nok litt harry innerst inne - for jeg liker virkelig å gå i shorts.

Det var ikke så innmari tilfredstillende å gå i shorts i dag, siden jeg hadde stilongs og regnbukse under. Men på den annen side, beboerne i Kristiansund har ikke fått mye underholdning fra oss siden vi ankom bryggene deres for noen dager siden. Det kan jo tenkes at ryktet om seiling-dummiesene har kommet oss i forkjøpet og de sitter der litt betutta og skuffa uten en eneste morsomhet fra vår side. Dermed ble det litt "på Titanic i shorts"-fotoshoot i ruskeværet i dag, til almen forlystelse.

Utover dette har det vært en dønn kjedelig dag. På Facebook ville det nok antagelig ha stått: Har hatt herlig kvalitetstid med kjæresten i dag:-) men i virkeligheten har vi bare kjeda oss sammen.

Nå ankommer snart neste mannskap og vi er klar for avreise sørover i morgen, over Hustadvika (ikke noe for de sjøsyke, har jeg hørt) Richard kommer helt fra Grenoble og han KAN faktisk seile. Det har han iallefall sagt. På veldig dårlig engelsk. Jeg er jo heldigvis en kløpper på fransk men har ikke sjømannsvokabularet helt inne, så kommunikasjonen kan jo bli interessant. Dagi mønstrer også på  i kveld og han har helt andre kvaliteter. Han er foreksempel rask til å bli sjøsyk. Dessuten er han ganske pen - og flink i både norsk og engelsk. Men seiling har han ikke greie på.

Bo i båt i Kristiansund

Vi øver på å bo i båt. For det er det vi skal. Bo i båt i Kristiansand. Dermed er det svært relevant å øve nettopp i Kristiansund, siden det ligner veldig på Kristiansand. Til forveksling lik Kristiansand - i mars. Det er ca 4 grader når vi står opp om morran. Både ute  - og inne i båten. Jeg har vært litt urolig for nettopp dette. Vi har nemlig ikke varmekabler på badegulvet. Hvor kult er det å ta på seg månebootsa og gå på do om morran liksom? Bildet viser en blindtest Harald utførte da han var ombord. Helt i blinde konstaterte han at Mammuts fottøy var varmest. Jeg konkluderte med at Mammut vant på design.

Men det er ikke så ille. Jeg har kanskje nevnt at denne båten er velutstyrt? Det er selvsagt rikelig med varmekilder. En Webasto er en dieselovnsgreie som blåser varm luft inn på badet og på soverommet. Så dermed kan jeg gå på badet med bare tær. Riktignok på et knøttlite bad med mer duft av diesel enn av Chanel.

Lukt er jo et tema - og klær
Nå er vi jo tross alt på ferie så det at man går rundt med et lite hint av diesel og fiskelukt i krøllane, er helt akseptabelt. Men etterhvert skal man jo gå på kontoret. Jeg har dessuten avogtil glede av å ta på meg høye hæler og kåpe for å sykle til jobb. Dette håper jeg å fortsette med. Så jeg har bedt damene på jobb om å si fra når jeg stiller på kontoret iført islender og sydvest og diesellukta trenger seg på. Da har de lovet å  slenge over et par damemagasiner og få meg på rett kjøl igjen. 

Øvelser i byssa

Vi liker å lage mat. Nå har vi en femtedel av kjøkkenarealet vi er vant med. Og kjøleskapet ligger under den benken vi lager maten oppå. Klart det byr på frustrasjoner. Særlig for den som er dårlig til å rydde underveis i kokeleringen. Det er meg, det. Man må tenke på rekkefølgen av alle ting, sa Lars, han hadde kledd av seg for å gå og ta en dusj - inne på servicebygget 30 meter fra båten. Minner om 4 graders utetemperatur.

Fordelene

Vi har notert oss noen klare fordeler med denne boformen. Det tar ca 15 minutter å rengjøre hele heimen innvendig. Plenen trenger ikke klippes og hekken - tja, det er ingen grunn til å stusse hekkbølgene egentlig i en så saktegående båt. Men det er klart det er vedlikehold å holde på med. Lars har vært riktig handy i dag og ordna noe på gassledningen og skrudd fast noen skruerog festet noen splinter. Pr. nå oppleves dette pusleriet litt koselig. Men kom gjerne og spør oss om fem år om dette med skruer og gassledinger og splinter.

Gode øyeblikk

Både i går og i dag har vi hatt noen gode øyeblikk. Nå som vi ikke logger nautiske mil, her vi bor oss inn i Kristiansund - så får vi heller logge gode øyeblikk:
I går fikk jeg et hjertevarmt gjensyn med Anne Britt som har bosatt seg på vakre Averøya. Hun tok oss med på guida tur i øyriket sitt: Atlanterhavsveien, Håholmen med Saga Siglar og hjem til sin egen gård der den arbeidsomme businessdama har bytta ut stresskofferten med felleskjøpetkjeldress og det gode liv på landet. Herlige Anne Britt! Sterkt møte. Ikke tull for engangs skyld i denne tullebloggen.

I dag logget vi gode øyeblikk på kafeen "Bestemors hage" i parken i Kristiansund. Der var alt så idyllisk og skjønnt at tilogmed alle ungene som måtte være hjemme med mammane sine pga streik var helt gode og skjønne. Det var bare å kose seg med synet av unger og kaffe latte og sprenggravide mammaer. Etterpå syklet vi på grønne stier, som man gjør om våren, men dæ så kaldt.