Sydenturister på Costa del Sol. Puh!

Hilaritas med besetning har seilt en uke langs Spanias kyst. Alle skipperens fordommer om turistindustrien langs denne solfylte kyststripa har blitt innfridd. Det har vært mannskapsbytte i Alicante. 

De franske og Janne takket for seg. Fetter Tormod og Kari overlappet med dem slik at vi alle spiste ute på et travelt kirketorg i Alicante. Fetteren synes det var storslagent av skipperen og  sørge for at vi alle ble invitert i bryllup.  Hele brudfølget  vrimlet plutselig rundt cafebordet vårt i snertne kjoler og høye hæler. Han glemte å spise blekkspruten sin, for han oppnevnte seg selv til kveldens kjolejury og delte villig ut poeng til høyre og venstre.

Fetteren og Kari fikk vite at første stopp ville bli Torrevieja. Der hadde skipperen hørt rykter om at man finner masse nordmenn og det serveres fårikål på cafeene. Det er jo litt crazy. Men vi kom ikke så langt. Motoren lagde skumle fuskelyder og vi tok inn i en liten havn nord for Torrevieja. Her kom siste crewmedlem på plass; Siw. Som de fleste andre måtte dette crewet gjennom litt rusk i maskineriet, men denne gangen var det såpass simpelt som å bytte dieselfilter. Fetteren og Kari viste talenter for teknisk oppgaveløsning.

Og det var superfint å ha en motor i fin form denne uka, for makan til motorkjøring har Hilaritas aldri vært utsatt for, bortsett fra i Canal du Midi. Det var to dager med 100% motvind, to dager med 100 % vindstille og innimellom ble det luftet litt seil. Fetteren klagde på hvor dårlig skuta var til å krysse mot vinden. Skipperen ble så lei av det gnålet, så når vi endelig fikk vinden i ryggen og Hilaritas fosset frem i 6 - 7 knop forlangte hun at det skulle nevnes ved alle anledinger. Det ble nevnt tidlig og sent og det vil fortsatt gå gjetord om dette på de indre bygder i Odalen, der fetteren bor. Som om noen i Odalen bryr seg om havseilas. Siw har tatt bildet under.

Det ble en slags rytme over dagen langs spanskekysten: liten joggetur og morgenbad i soloppgangen, frokost og rask avreise, 45 nautiske mil, stort sett for motor, bading midtfjords og lunsj, soving, lesing og inn i ny havn på ettermidagen. Det skal ikke rippes opp i hvem som jogget og hvem som sov. Men alle badet og Siw ville gjerne svømme noen ganger rundt båten. Fetteren hadde glede av å kjøre båten bitte litt fremover og bakover alt etter hva som gjorde svømmeturen litt mer krevende for Siw. Her ser man hvordan hun bruker armer og bein for å komme seg rundt båten:

Vinterhavnen for Hilaritas, Fuengirola, ligger like sør for Malaga og står ikke tilbake for noen av de andre stedene i høy sydenfaktor. Allerede i havnen ble vi møtt av alle mulige tilbud av restaurantmat en sikkelig sydenturist fra helvete vil ha: Snitzel, sauerkraut og kjøttkaker. Her står Fetteren og skuer inn mot turens siste havn. Havblikk, en riktig førdømt smeigedag.

Vi har lært oss at bakenfor strandpromenadene og turisthordene lever det autentiske Spania og det fant vi her også. Vi gikk på et rideshow med fantastiske andalusiske hester og ryttere. Riktignok kunne det anes en ørliten skuffelse når oksen aldri kom inn på arenaen. Selvsagt er vi alle sammen imot en slik dyremishandling, jada. Men tenk om det hadde kommet en okse! Vi måtte ta til takke med en hest kledd opp i LED-lys som showets høydepunkt. Kanskje ikke den tradisjonen med dypest røtter i Andalusia.

Vi havnet også midt oppi et ryttertreff utenfor en bar. Det var stort. Ikke bare fra hesteeieren fra Odalen, men for oss alle. Det skulle vise seg at vi klappet til kai i Fuengirola akkurat den helgen i året hvor den andalusiske kulturen feires med hester, kastanjetter og tyrefekting. JA! det var tyrefekting på søndagen men da kjørte vi opp i fjellene til Ronda. En av stedene i Spania som får besøk av flest turister. Fint det. Bilde fra Siw igjen:

Det er vel ikke her det er party? Ibiza og forbi.

Vi har hatt mannskapsbytte på Hilaritas.  Låsesmeden med trillekofferten takka for seg.

Herman fikk noen ekstra dager med oss på den fantastiske sydenøya Mallorca. Han hadde opprinnelig en avtale med en klatrevenn fra Lillehammer om å møtes på Mallorca for en ukes klatring, før ha skulle videre på klatretur til Tyrkia. Vennen fra Lillehammer mistet flyet sitt til syden, så da var Herman stuck med oss. Skipperen var glad for det og vi fikk et par fine klatredager. Først DWS (Deep Water Soloing) ved Cala d’Or. Det var alt for skummelt for alle andre. Og nesten for skummelt for Herman.  Usikret klatring 15 -18 meter over bølger som dundret mot klippene. Neste dags tauklatring ved Cala Santanyi passet bedre for oss alle. Her er Herman i den nye, luftige helsetrøya han kjøpte for forsikringspengene, da bagasjen hans ble forsinket ved ankomst til Sardinia.

Vi kunne ikke henge for lenge på Mallorca og måtte forlate Herman der, med helsestrøya si og eventyrlysten. Som alltid på tokt med Hilaritas er det Nautiske mil å forsere og nye havner å seile til. Vi skulle til Ibiza. I ettertid kan nok skipperen se at det var veldig feil mannskap som hadde mønstret på for Ibizaturen. Hos disse folka var partyfaktoren lavere enn i et avsides nonnekloster. De som hadde mønstret på denne uka var to franske friluftskarer som skipperen hadde vært på skiturer i alpene med, og en klatrevenninne oppfostra som et gudsord fra landet. Det var forsåvidt nyttig at de hadde vært ute en vinternatt før, for seilasen mot Ibiza startet i et forrykende tordenvær og sprutregn. Det lynte og gnistra verre enn på noe diskotek, men denslags dunder og bråk tok besetningen med fatning.

På Ibiza fikk vi hakeslepp når havneavgiften skulle betales. Der skulle man ha 120 euro for en natt i havnen - inneklemt mellom digre cabincruisere . Vann og strøm ville komme i tillegg. Ikke snakk om at vi skulle ha noe vann og strøm, nei. Selvom vi faktisk var helt tom for vann. Nei, da mente de franske at vi fikk vaske hendene i øl og koke suppa ombord på vin.  For de hadde nemlig bunkret for kunne klare seg i ukesvis i åpent farvann. De trengte faktisk ikke gå i land på Ibiza for noe som helst. Men når det viste seg at dusj- og dofasisilitetene  virkelig levde opp til den høye havneprisen så gikk de på do og dusja både tidlig og sent. Det var lekkert.

Siden det var meldt en bitteliten storm i området det neste døgnet fikk vi en dag på land på partyøya. Men det ble naturligvis ikke party på oss, men en tur i naturen. Vi dro og klatra på et felt som heter Budda. Det var et vakkert sted med masse hippier som svinsa rundt i noen steinlabyrinter og børstet støv av auraen sin. 

Vi klatra i solsteika noen timer før vi takket for oss i den snobbet havnen i Ibiza by og seilte inn i solnedgangen. Vi la oss til i en bukt for å spare penger den natta og det skulle vi måtte betale for. Vi betalte med maglende nattesøvn. For det velta svære dønninger inn i bukta. Båten rulla og slang på seg, og det klirret og bråkte i tau og wire - værre ståk og støy enn utenfor discoen i Ibiza by. 

06.00 startet skipperen opp motoren og satte kursen mot Spanias fastlandskyst, nok en gang akkompangert av lyn og torden og styrtregn. Etter en elendig natt og klissvåt start på dagen tørket vi opp i en fin frisk bris og herlig seiltur over til Costa Blanca. Vi lå riktignok an til å ikke komme frem før nærmere midnatt, siden vinden dreide og etterhvert stod midt i mot oss. Denne forsinkelsen mente de franske ville forringe kveldens planlagte goumetmåltid og de overtalte skipperen til å dure rett inn til nærmeste havn. Det ble Altea nord for Benidorm. 

Nok en kveld ble det servert godsaker fra the french cuisine og vi kunne få en lang natts søvn. Netse morgen ble det tidlig joggetur og bad i soloppgangen. Seillivet har sine fine sider også.