Tre triste ting og en sørgelig.

Vi har slitt litt med å rekke butikken de siste dagene. På Uthaug, som ligger på Ørlandet, som ikke må forveksles med Sørlandet, bommet vi skikkelig. Butikken ble nedlagt i februar 2012. Så der bommet vi med flere måneder.

Dermed måtte vi ta til takke med Runes fyrstekake og lipton te. Det gjorde jo stemningen litt mer pensjonistaktig, såklart. Dessuten hadde jo lykketrollene Kristin og Christian mønstret av i ei bukt ved Reitan for å rekke hjem til hverdagens kav og tjas. Det ble muligens litt mas og kav for dem å komme helt hjem, for de måtte jo ta taxi og buss og ferge og buss og fly før de kunne skikkelig ta fatt på kavet og maset.

Det ble jo litt tomt etter dem i båten og når vi kom til Kristiansund mønstret jammen Rune av også.
De tre var gode som gull å ha med på tur, som fargerike perler på en snor vil jeg si at de var:

Nå er vel dette det siste vi ser til Christians vintage-stil bilder. Vel, nok sutring over mannskapet som dro. På ekte Trosby-vis ser vi på mulighetene og ikke på det vi mistet; Her ligger vi til kai i Kristiansund og det er en artig by og jeg har en super mann ved min side. Vi har leid sykler som virker på alle vis og funnet en bynær klatreklippe. Der har vi kosa oss i sola og gløttet utover Hustavika og storhavet.

Dessuten må det jobbes litt også, men det er kjedelig å skrive om. Jeg bare nevner det, for det er noen av mine kolleger og kunder som følger bloggen i ny og ne.

Hvis du lurer på hva som var de tre triste tingene, er jo det at våre tre moroklumper mønstret av. Det sørgelige er at butikkene nedlegges langs kysten. Men det artige er at vi spiste på en fantastisk tapaskjeller rett etter klatreturen og det var vidundelig mat og service. Og jeg tror faktisk de var ekte spanjoler de damene som jobba der. Vi skulle nok hatt litt flere grekere og spanjoler -  og pakistanere for den slags skyld, som kunne holde liv i uthavnene og lage tapas og holde butikken igang i øyrikene her nordpå. Eller nordvestpå som det vel heter her.

Nok om det. Dette var jo ikke en fryktelig trist dag, men jeg ser av leserstatestikken at det er mer interessant å lese om "pinlig redningsaksjon" og " sur og mutt" enn "pudder"  Så nå vil jeg prøve om det triste er en bra teaser. Kanskje ikke.

Vingsand - dag 2

Ingen grunn til å seile videre i dag; sterk vind fra sør. Vi rakk ikke alle budreproblemene i går så vi fortsatte i dag. Vi har ikke klart å finne noen buldrefører for Vingsand, men  vi vet at norgeseliten gjerne finner noen harde utfordringer her. Det gjorde vi også. Noen steder var det veldig bratt:

Andre steder var det veldig høyt, men der var det til gjengjeld dårlig landing. Kristin tok på hetta i den sterke vinden og gikk opp et høyt bulder, da slapp hun å få gjennomtrekk i øran.

Christian fikk en aha-opplevelse da han brått skjønte hvorfor vi drasset rundt på madrassen overalt. Han knakk av et tak i et bratt bulder og landet fint og mykt på Crashpaden. Vi som hadde stått i andre tanker ilte til for å passe på trygg landing.

Rune sørget for at det båtbakte brødet ble klart til lunsj. Og etter det har vi ikke gjort en pøkk. Bare sovet og lest. Og snakket litt om hvordan i huleste Kristin og Christian skal komme seg til Oslo og Kristiansand i løpet av et par dager. Det er jo ikke bare å stille seg opp bak en stein her på Vingsand og vente på bussen. Nå ser det ut til at plan A er at de seiler enda en dag med oss sørover og hopper av i fart på et ørlite sted nord av Ørlandet. Der kan de bli plukket opp av en taxi, ta en buss og så en ferge og så et fly og deretter et fly til. Håper plan A vil funke.
Det virker iallefall som de trives ombord, K og C. Se som de koser seg, her i et selvportrett med linselus:

Det er Christian som tar de artige bildene med vintagestil, så har jeg sagt det og kreditert fotografen. Lars tar alle de andre og er derfor ikke med på så mange bilder. Bortsett fra det er han helt MED.

Brønnøysund - Vingsand: fra tja til tjo-ho

Etter idyllen i Ylvingen og nynning på "Himmelblå" over blankt hav kom vi til brønnøysundregisteret. Det er et utrolig stygt bygg omgitt av en by som heter Brønnøysund. Det morsomste som skjedde der var at vi traff Randi Skau og Otto. Randi padler fra Rørvik til Russland og kan følges på sakteruta.no
De ble glad for å få smake Lars sitt båtbakte brød med Hapå.

Sakteruta ble værende i Brønnøysund mens vi fulgte hastig Hurtigruta sørover og la oss til for natten på Leka. Vi så ingenting til blokkene som er så mye omtalt. Men de hadde sykler til leie på kaia der. Fiiine DBS sykler fra søtti og åttitallet. Vi syklet til butikken og ble smertelig klar over at vi hadde kommet til Trøndelag. Men trønderprat er igrunnen ikke så verst, og gubbene utenfor butikken var riktig pratsomme og mente Leka hadde mye å by på. Så vi syklet rundt blant kuer og lam og grønne enger.

Vi seilte fra Leka til Rørvik for nå fikk vi faktisk seilvind igjen. Det gøyeste med seilbåt er å seile. Lurer på hva som er gøy med motorbåt igrunnen. Å legge til kai uten å få en haug med ufordelaktig sidevind i riggen kanskje?

Rørvik var heller ikke noen perle. Og de har i motsetning til Brønnøysund ikke et eneste register å skryte av. Men i dag har vi ankommet en perle, nemlig Vingsand. Her er et buldemekka midt i havgapet og vi testet noen høye steiner. Både Kristin og Christian klatret helt til topps. Christian synes det var litt ergerlig at det hvite singletten han kjøpte på Cubus i Rørvik gikk i ett med huden på de muskuløser armene hans. Han ble også litt skuffet når vi forklarte at Cubus ikke er et klatreklesmerke.

Grunnen til at jeg sier sånne teite ting om Christian er at jeg ikke turde å klatre helt opp selv. Og jeg som har klatrebukse fra E9. Som jeg tilogmed har gått i operaen med. Kristin var den første som turde klatre helt opp. Hun er også litt teit.

Vi ble faktisk så varme av buldringen at vi bare måtte bade. Riktig sommerslig i Trønderland i dag. Selvsagt grillet vi i solnedgangen etter badet. Blir det mer idyllisk nå så spyr jeg.

Sjelelige gnagsår i paradis (Helgelandskysten)

Den som tror at alt er harmoni og fryd og gammen mellom kapteinen og hans besetning til enhver tid, trenger ikke tro omigjen. For det er det. Overstadig godt humør, vil noen si. Men det er klart, vi kjenner litt på sjøfolks vanlige plager, som sjørbuk, halusinasjoner og gnagsår på sjelen. Nå er det jo 24. mai og lukene i kalenderen er tomme. Reisen har bygd seg opp mot et veldig klimaks, fra sludd og motvind nord for polarsirkelen til sommer og sol og kurs direkete mot Ylvingen og Himmelblå. Det er klart at det mentale sammenbruddet måtte komme.

Sint kaptein

Først var det Lars som ble fortvilet og sint over at vi må haste videre, nå som vi endelig har kommet til padleparadis. Han tok ut frustrasjonen med å trampe opp på Rødøyløva kl 6 på morrakvisten, med kona halsende bak. Vi så vel ut som et klassisk ektepar på tur. Og det er vi jo ikke. I dette psykologoiske tilfellet ble det tatt i bruk et godt gammelt Trosby-triks: "Vi må fokusere på hva vi har, og ikke plage oss selv med å tenke for mye på det vi ikke har" Vi har fantastisk vær og utolige omgivelser, et hjem som flyter, god helse (ja, bare le du over dette kjerringpunktet, men glad er jeg for det) godt mannskap, godt vennskap og overfylt barskap. Fortsatt fyllt opp av Walters mandler. Det eneste vi ikke har, egentlig, er nok tid.

Så kom min mentale nedtur.

Etter den mest vidundelige padletur ever, med lånte kajakker fra Havnomaden ved Husvær skulle man tro at ingenting kunne knekke humøret. Vi var så høye på naturopplevelser at enhver junkie kunne misunnt oss rusen.

Etter den mest vidunderlige padletur, ever, byttet Lars vest og brukte min for å trene litt rulling og skulling med veiledning fra Bent (Havnomaden.no)
Jeg kom på altfor sent at jeg hadde lagt mobiltelefonen min i den vesten, uten klær på. Der lå den naken og full av saltvann og sikkert svimmel og faktisk helt død etter rundrulling i iskaldt vann. Jeg ble sur og mutt, selvsagt - selvom jeg hadde meg selv og takke. Men her kom Lars med sitt psykologiske knep: en is fra butikken og et hellig løfte om at jeg får overta hans iPhone når han har fått kjøpt den siste utgaven som er rett rundt hjørnet. Kall meg gjerne enkel, men jeg ble straks blid som ei sol som skinner på Vega og Dønna og speiler seg i havet.

Kristin, Christian og Rune stadig like blide

Selv når Christian kom i skade for å spise opp hele pannekaka som han sa han skulle dele med Kristin, gikk det helt fint. Kristin latet som hun ble sur og ville slå opp, men vi så at hun bare tøysa. Rune, derimot, verken klager eller syter. Han synes nok det er litt lite sang ombord og kommer ofte opp med en melodi som vi alle kan gå og nynne på. Vi har vært innom " Jeg er Pinky, Pinky er mitt navn" og "Reinert med beinet" og "Himmelblå"
Et riktig superhelt-lag er det vi snakker om, bare se på denne filmplakaten:

Dagen til kai ved Havnomaden har vært en skikkelig drømmedag med padling og avslapping i sommersol. Bikinien har vært på og dynene har blitt luftet. Vi driver ikke med dyneløfting, såklart men viser likevel et bilde av mannskapets stars-and-stripes-dyner med de syv søstre i bakgrunnen:

Lunsj på Støtt, og stadig feil vind

På idylliske Støtt, sør av Sørfugløy, fant vi en Moods of Norway location. Her ble det tatt en del fashionshoots. Rune viser det siste fra Hemlig Hansen samt lue fra Norrøna. Ingunn viser det siste innen operabekleding fra E9: bukse og lue. Stikkegenser fra Hennes & Mauritz. Økologiske sko som er 100% nedbrytbare og kan bryte sammen når som helst.

Vi handlet wienerpølser på butikken på Støtt. En skikkelig staselig butikk med både stettfat og skruer og mat. De hadde alt unntatt ketsjup. Men pølselunsjen var super. Christian stod for den. Kristin stod for middagen som ble nytrukket torsk. Christian mente det var like lett å trekke en torsk som å trekke pølser, så han kunne ikke helt begripe hvorfor vi var så overmåte fra oss av begeistring over fiskemiddagen.

Jeg gjentar: det var Kristin Ellefsen som fisket, sløyde og lagde torskemiddag. Men hvem fikset potetene? Det hadde vi jo ikke på lager. Den i besetningen med de lyseste lokkene - unntatt Kristin - måtte sjarmere en lokal Rødøyværing for å få poteter. Det ble Christian. Han stålsatte seg for å gå fra dør til dør. Men traff blikk i første stående. Han fikk tilogmed mandelpoteter av fruen i huset! På spørsmål om hva han måtte gjøre for å få de herlige potetene, var han taus. What happens in Rødøy, stays in Rødøy.

Ps været var dritfint i dag, vinden var først i mot oss, sterk og fin, så dreide den i riktig retning og avtok helt. Men vi fikk prøvd genaker og det var kult. At vi i tillegg har hatt flere vellykkede til-kai-leggings-manøvre gjør at vi nok kan begynne å bli litt kjepphøye. Så nå kommer det sikkert en brøler snart.

Buldring på Sørfugløya

Først et lite resyme fra gårsdagen: Vi lå værfaste i Bodø og hadde fått vårt nye mannskap Kristin og Christian til bli husvarme. Det betyr at de har fått innføring i i toalettrutiner, hvilke luker som skjuler hvilke skatter og endel viktige regler ombord i båten. Vel, strengt tatt er det vel bare en viktig regel:
den siste sjokoladebiten er alltid Ingunns. Oppgavefordeling ser ut til å gå av seg selv:

Buldring med Bodø klatreklubb

Siden været var skikkelig dårlig hang vi oss på den lokale klatreklubbens inneklatretreff. Her innførte vi noe helt nytt, nemlig synkronklatring. Det minner om synkronsvømming men vi har ikke badehette. Vi lage vakre formasjoner, ofte i stjerneform:

 Kristin synkronklatrer helt solo:

Christian og Ingunn var litt sure i regnværet, særlig siden det ikke gikk noen særlig busser

Lars og jeg feiret 5-års bryllupsdag i går og vi regner med at det er aluminiumsbryllup, så derfor feirer vi i en alu-båt. Vi fortsatte feiringen i dag, på Sør-fugløy. Vi kysset på en stein i havgapet:

Her var det veldig mange fine steiner, og vi buldret og hadde det sabla artig. Lars og Kristin var skikkelig flinke og gikk begge en 6a! Gratulerer! Jeg synes ikke jeg fikk ordentlig grep på buldringen i dag og jeg er ikke sikker på om luretrikset med en krabbeklo tilførte stilen min noe særlig.

Men omgivelsene var fantastiske og tydligvis veldig inspirernde for alle med kamera. Og det har dem alle sammen. Det kan for bli mye bilder fremover, mend proffe fotografer ombord. Og ikke minst med så mange hoppende glade modeller:

17. mai i Svolvær og dagen derpå i uvær

Her følger 17. mai programmet i Svolvær: Det er muligens ikke helt identisk med det offisielle programmet, men det var tjukt av folk på alle programposter)

08.00 Nasjonalsangen avsynges av solist Lars Verket på Svolvær gjestebrygge.
08.05 Russen hører sangen og kommer til Svolvær gjestebygge for å få frokost.
08.15 Frokost for russen og øvrige beboere ved Solvær gjestebrygge
09.00 Russen hopper i havet ved gjestebrygga og filmes av NrK (øvrige bryggebeboere er linselus)
10.00 Kaffe og is hos bakeren på torvet.
11.00 Barnetoget ankommer torget. Hornmusikk.
11.15 Tissepause. (Hvorfor skal alle ha tissepause samtidig hos bakeren på torvet?)
12.00 Taler av barn på torget. Mer hornmusikk.
12.05 Alt for mye hornmusikk.
12.15 Klatretog oppover til Svolværgeita
13.00 Valg av kø ved innsteg til klatrerute.
13.30 Servering av Snickers i køen
14.45 Klatrelag Anne og Ingunn marsjerer opp ruta "baksida, 5+" etter Folkehøgskulen.
16.00 Nasjonalsangen avsynges ved hylla ved rapellfestet av Folkehøgskulen.
17.00 Klargjøring av 17. maibåten ( nesten det samme som 17. maitoget)
18.30 Dagens 17. maibåtgeneral ankommer 17. maibåten ( Rune Braadland)
19.00 Festmåltid på 17. maibåten. Canard-paté fra Grenoble.
20.00 Avgang for fulle seil og fritt for hornmusikk. Destinasjon: Nordskott ved Steigen. Hurra!

Her møter vi lokalbefolkningen i sin beste søttenesmaiskrud: Tanta til Therese, kusina til Therese m. mann.

Anne og Ingunn toger mot le Chevre de Svolvaer, eller Svolværgeita.

Toppen av Svolværgeita, Ingunn skrever og strever med å få seg selv og Anne i rapellmodus. Folkehøgskulen under.

Dagen derpå

Vi våknet opp i blankstilla ved Steigen. Vakkert som bare det. Gikk naturlig nok for motor til Kjerringøy. 

Vi manøvrerte i havna som om vi aldri hadde gjort noe lignende ved ankomst til Kjerringøy. Her var det ingen Hamsundskikkelser å se, hverken han Mack eller Rosa eller han Benoni. Men noen må ha passet på husan så lenge, for det var nymalt og pent og skikkelig. Som i en Tv-kulisse.

Etter lunsj ble det frisk seilas videre til Bodø. Fartsrekord og reving og sjøsprøyt og moro. I bodø har vi nå byttet mannskap. Han Rune bytter vi ikke bort for alt i verden. Og vi vil selvsagt savne våre franske fjellgeiter, Anne og Fred, men vi føler oss trygge på at Kristin og Christian også kan ta oss med på mye gøy til lands og til vanns og i luften med. Nå har de allerede arrangert en utflukt her i Bodø med egen sjåfør, som de tryllet frem - så nå må jeg gå!

klatring på pianokrakken

For de som ikke er kjent med klatrefasilitetene i Lofoten kan det å klatre opp på en pianokrakk høres mer ut som en øvelse man forsøker seg på i pianobaren sånn nattestid under en rangel. Men nei du, å klatre på Pianokrakken er en utbredt øvelse for oss som bedriver tinderangling på høylys dag. Her ser du utstyret som kreves for denne type rangling:

Anne og jeg dannet et taulag, mens Fred og Lars dannet et annet. Et taulag kan kanskje sammelignes med barnehagebarn som alle må passe på å holde i tauet slik at alle skal komme frem til samme sted når de er ute på tur. Ikke en fryktelig god sammenligning egentlig. Det er iallefall veldig teit hvis en i klatretaulaget knytter seg ut og går for å spise bollene sine et annet sted. Da er den som står i gjen i fjellveggen ille ute.

Klatrefacts

For dem som himler med øynene over slik basis-shitchat og lurer på ruter, grader, crux og hvilke kiler og kammer: Lars og Fred gikk Pianohandler Lunds Rute 4+, Anne og Ingunn gikk først Appelcake Arrete, 5+ og deretter første taulengde på Pianisten 6, mens vi ventet på gutta. Veldig gøy klatring! Veldig kaldt i starten før sola tittet frem. Fred og Anne gikk Pizzatyven, 6 og Anne hoppet av glede over disse vidunderlige "cracks and no people and nice sunshine", de er nok ikke så godt vant der ned i Alpeland.

Biling og buldring

Lars og jeg ville se nordsiden av Lofoten og sjekke ut et buldreområde. Så mens de franske klatret i crackene så bilte vi i leiebilen. Å bile, biler, bilte har bilt. Dette er et ord som vår foreldregenerasjon brukte mye kan jeg huske. Lurer på hvorfor ingen biler lengre? Vel, vi bilte til Utakleiv og der var det virkelig noen digre steiner, jeg testet litt men det var bitende kladt.

Men nordsiden av Lofoten var verdt en biltur. Fantastiske strender og grønt hav og en naken mann som stod på en stein. Antagelig en kunstinstallasjon:

Rørende hornmusikk

Dette har vært en fin dag. Vi har tilogmed vært på klatrekafeen i Henningsvær som var åpen. I Henningsvær gikk hornorkesteret og øvde i gatene. Jeg ble rett og slett rørt, jeg. Slett ikke fordi det var vakker musikk. Jeg liker ikke hornmusikk. Men tenk at de har stablet på beina et 17. mai orkester på en så liten plass! der marsjerte de alle som en, gammel og ung, gammelfiskern og skategutten i takt under den snøkledde Vågakallen, med fiskebåtene som kulisse. De spilte melodien til "En ekte lofottorsk jeg er og jeg er født i Henningsvær..." Veldig rørende.

Ps. jeg har ikke skrevet noe om gårsdagen. DEN var kjedelig den. Eneste underholdningen jeg kunne by Svolværingen på denne dagen, var at jeg trillet besinkanna til påhengsmotoren - i en handlevogn fra Rimi -  tvers gjennom byen for å fylle ny og frisk bensin.  Ikke at motoren ville starte med fersk bensin heller akkurat. Men trilleturen var sikkert artig for Svolværingen.

Pinlig redningsaksjon

 En grå og kjedelig dag i Bacalaoland; Henningsvær.

Dagen kunne blitt ganske grå og kjedelig. Jeg hadde egentlig planlagt å kjede meg litt, for det er visst sunt, sier de. Det begynte bra. Det var grått og kjedelig vær. Jeg gjorde kjedelig kontorarbeid som å betale regninger og snakke i telefonen om penger og sånne kjedelig ting. Vi tok bussen til Henningsvær, som sikkert er en ganske fin tur, men jeg sovnet og fikk ikke noen glede av den turen. I Henningsvær var klatrekafeen stengt. Det var skikkelig kjedelig. Vi gikk istedet på Bryggehotellet og spiste Bacalao. Det skal innrømmes at det ikke var det minste kjedelig, men faktisk veldig godt.

Idet vi kom tilbake til båten i Svolvær tittet sola frem. Sol er speed for aktivitetsjunkies. Så Fred kastet på seg tørrdrakt og kajakk og padlet ut fjorden, blid som ei lerke.

Anne og jeg kastet gummijolla på sjøen og drog ut sammen med ham, for hans sikkerhet - og for å fiske.

Endelig en båttype som er lett å hanskes med, tenker jeg. Vi får ikke fisk, men vi får tilgjengjeld motorstopp. Og motoren er virkelig død. Og vi har visst ikke rasket med oss årene. Og vi ligger og dupper mdt i skipsleia og det kommer en ganske stor båt fossende mot oss. Hadde vi bare hatt Fred i nærheten så kunne han ha tauet oss til land... Men Fred er ikke å se, han padler og koser seg antagelig bakom en holme og aner Fred og ingen fare. Han skulle bare visst at sikkerheten hans er i ferd med å kjøres i senk av en ganske stor båt. Båten viser seg å være redningsselskapet.

Gutta ombord kjenner oss igjen. De ligger jo til kai der vi bakset oss inn her forleden. Så de hiver ut et slepetau, flirer godt og snakker engelsk til oss. Jeg snakker engelsk til dem og later som jeg er veldig utenlandsk og litt blond under lua. Veldig, veldig pinlig. Der røyk kjedsomheten for i dag.

To skidager i Svolvær i allslagsvær

Jeg bare tulla med at jeg ikke skal blogge mer. Det skjer jo kjempemasse selvom vi ikke seiler. Og det er en ørliten sjans for at vi fortsetter sørover igjen den 17. mai for da få vi en seiler ombord igjen.

Svolvær betyr ufortusigbart vær på nordnosk

I går var det meldt sol og finvær med tiltagende vind utpå dagen. Vi startet tidlig for å bestige Rundefjellet nettopp for å slippe tiltagende vind. Men vinden tiltok allerede før vi var kommet til oppstigningen. Våre franske venner synes kanskje at solskinnsdagene i Lofoten var litt ekstreme. Det var storm i kastene. Og da snakker vi ikke om de strålene sola kaster. Derfor var de også litt skeptiske da vi våknet opp til en fantastisk dag i dag, det var nemlig meldt regn. De funderte på om værmeldingen var en slagt luretjeneste her i landet. Sånn så det ut i går, på det som yr.no mente var en solskinnsdag: (Fred gjemmer hodet sitt bak en stein for det suser så veldig i ørene)

Og sånn så det ut i dag tidlig, denne dagen som yr mente det skulle være overskyet og regne litt:

Nysnø på brygga og sol og vindstille. Det var ikke mye å lure på. Vi tok skia på sekken og gikk mot nærmeste snødekte flanke. Vi famlet litt rundt i lysløypa i Svolvæe før vi klarte å bestemme oss for hvilken topp vi skulle gå for. Det ble ca en runde i lysløypa. På randonnéski og feite telemarkski. Hvis de samme folka som så oss bakse med fortøyningene ved ankomt til Svolvær fikk øye på oss nå, ville de nok riste på hodet. Dette ville de tenke: "Nå vagger de rundt på slalomski i lysløypa, i forgårs plaska de rundt i havna med en diger blikkbalje. Hvem skal vi ringe til? Redningstjenesten eller mentalhjelpen?" Svolværingen ville nok sitte der rådvill med telefonen i hånda og klø seg i tellerskrittet.

Vi fant oss flere topper/rygger i dag: Hans Meyer-fjellet og Kongstindan. De er ikke spesielt høye, men det var helt spesielt godt føre! 7 cm nysnø oppå skaren. Fred ville gjerne gå Kongstinden flere ganger, men både jeg og Anne (begge på telemarkski) kjente at det brant i låra. Her er Fred ned fra Kongstidnen:

Opera i Svolvær
I gårkveld gikk Lars og jeg på vår første opera. At det skulle skje i Svolvær er jo helt vilt. Vi fikk oppleve La Bohéme og det var rett og slett fantastisk. Rørende, vakkert og morsomt. Lars sa litt spøkefullt i foajeen før forestillingen at vi måtte se etter kjente i alt mylderet. Og det gjorde vi. Og der så vi Emil Otto Syvertsen og Frøydis Lind fra Kristiansand. Dermed kunne operasjefen gi oss en lyninnføring i hva vi kunne vente oss i vår første opera. Ekstra artig var det jo at operahuset (egentlig kulturhuset, da) lå et steinkast fra båten vår.

Hviledag i morgen?

Jeg håper for all del at yr har rett i at det skal regne i morgen. Det kjennes at vi har hatt fem dager på rad med toppturer. jeg har ikke åpna ei bok ennå, untatt Den Norske Los, Innføring i Seiling (kapittel 12 om hvordan man legger til kai) og Toppturer i Norge.

Trollfjorden og Lofoten

Vi har ærlig talt ikke dummet oss særlig mye i det siste. Med unntak av at vi nesten drev på grunn når vi skulle stoppe for å spise lunsj og kjøle ned motoren for en oljesjekk. Jeg tenke at det hadde vært fint å kunne slippe ut ankeret manuelt, uten den morsomme elektriske kontrollen. Men jeg endte opp med å ikke bare slippe ut de fem metrene jeg trengte i den grunne bukta, men jeg lot hele kjettingen på 60 meter gå. Ankerkjetting oppfører seg ikke som et fiskesnøre som slutter å renne ut når det når bunnen. Det skjønte jeg da. Dermed ble det nesten landkjenning før Lars fikk dratt opp kjettingen igjen, for hånd. Han er skikkelig sterk altså.

Parallellek
Dette skjedde omtrent parallellt med at Fred fisket to digre torsk, Harald fylte på olje på motoren og testet dieselovnen, vi hadde drivankeret ute til testing og Anne satt fordypet i kartene og planla neste topptur. Lars synes det blir litt mye som skjer på en gang. Menn og multitasking, altså, de er skikkelig dårlig på sånnt. Vel, vi holder humøret oppe selv om vi blir tatt med kjettingen nede.

Vi la oss til i Trollfjorden i gårkveld, og det ble jammen tid til en raskt skitur til Trollfjordhytta. Der var det badstu og greier men vi hadde en date med en torsk som skulle spises, så vi dro raskt ned igjen. Spektakulære omgivelser, må jeg si.

Vi bor i en ski-in-ski-out residens. Med nytrukket torsk på menyen.

Lars fikk seg en padletur og han holdt på å renne i senk Hurtigruten som kom svinsende inn fjorden. This fjord ain't big enough for both of us, ropte han og det blitzet tilbake til ham i tusen japanske kameraer.

Vi så ikke et eneste troll i fjorden, men vi fikk en oppvisning av Harald som mente at drivankeret også kunne brukes til dusjkabinett. Japanerne trodde nok de så et troll.

Vi dro ut fra Trollfjorden etter at jeg hadde dinglet i mastetoppen og lekt seilmaker. Jeg kladda på litt dyr spinakertape (som vi fant i luke nummer 3) og dermed har vi ikke seilt så alle seil har gådd i fillår.
Vi tok en topptur før lunsj på Stormolla, som er en øy utenfor Svolvær. Det var det sykeste hittil hva angår utsikt og gøy skikjøring.

Starten var litt skummel, for den startet på en forholdsvin tynn egg. Men jeg liker egg, jeg. Og etterhvert ble det herlig slush med litt småkvist og kvas. Hvis du synes det blir litt mange skibilder nå får du bare spole til avslutnisgsteksten om hvor latterlig dårlig vi er på å legge til. Det synes iallefall alle fiskerne som stor på kaia i Svolvær.

Til slutt vil jeg bare si at vi suger på å legge til. Vi er ikke så verst til å trekke fra. Men heldigvis har Harald vært her og latt oss øvelseskjøre. I Svolvær prøvde vi først å legge til på den ene siden og deretter på den andre og tilslutt ved en helt anne brygge. Jaja. Vi har jo Harald. men nei! det er jo det vi ikke har. Han har nå satt seg på et fly hjem. Så vi blir her vi. Ved kai i Svolvær. Sorry, Kristiansand, dette ble historien om en seiltur fra Alta til Svolvær. Takk for følge.

Pudder!

Ingunns lykkliga dag kom med en sol og puddersnø på Senja. Endelig en dag som gikk som planlagt. Og for en plan: Vi startet kl 05 fra Tromsø og ankom senja kl 11. Lars, Fred, Anne og Ingunn lånte bilen til May-Lill fra Senja, og May-Lill ble med Harald for å seile Hilaritas en haug med nautiske mil til sørsiden av Senja. Vi kjørte til Svanefjellet og siktet oss inn på Tredjefjellet. Dette blir jo et drita kjedelig blogginnlegg, for ingenting gikk galt. Det var bare glede, nysnø og godt føre, utsikt og sol.

Vi møtte Harald på en brygge ved Senjas mest romantiske sted, sammen med en sprenggravid kvinne. Det var jo May-Lill og når vi fikk tenkt oss om var hun jo sprenggravid for 5 timer siden også.

Bildene fra dagen i dag, utrolig kjedlige såklart. Men gøy for oss som fikk oppleve det som det står om i toppturbøkene.