Være-fast på Kvitsøy

Det ble en litt lang og krevende seilas fra Espevær til Kvitsøy. Men gøy! For den som bryr seg om seiling - jeg kjenner ikke så mange som driver med det - så kan vi melde om vind fra øst-sørøst i styrke 7 - 14 m/ sek. Det ga oss kryss med vinden inn på ca 50 - 70 grader og dermed måtte det jobbes til rors. Det er da det blir seilsport og ikke latmansliv. Av de 9 timene vi var i sjøen sto jeg mye ved roret, mens Lars løp opp og ned og ordnet rev av og på etter som vinden avtok og økte i styrke. Båten, som ikke akkurat har imponert på kryss oppførte seg strålende! Vi gjorde gjerne 6-7 knop i heftig motvind. Det aner meg at vi lærer skuta bedre å kjenne. Vi har dessuten blitt noen rakkere til å reve. Kvitsøy ser ut til å være svært sjarmerende:

Gøy på Kvitsøy?

Vinden fortsetter tydligvis resten av helga. Og den kommer rett fra sør. En sånn vind kan vi ikke bruke til noe siden vi skal sørover. Vi velger å ligge værfast på Kvitsøy. Hvor gøy er det? Vi er iallefall i samme båt som flere andre seilere. Dvs. de har jo sine egne båter, da. Men vi kommer lett i snakk med de andre seilerne. (Det er jo Lars som snakker med alle såklart. Jeg er jo en svært reservert person med en nedarvet familiesvakhet, som gjør meg litt mistenksom overfor fremmede) Men alle disse fremmede seilerne er ofte svært hyggelige og meget erfarne. En av dem har allerede fortalt oss saker og ting om båten vår som vi ikke visste noe om.

Være-fast.
Det er jo det som er så kiipt med å ligge værfast at det skjeldent er noe bra vær når man ligger der. Det hadde sikker vært stas å padle rundt Kvitsøy-øyene, men det blåser og regner jo noe sykt. Så da må Trosby øve seg på å være fast. I en båt. Det er jo så populært å bare VÆRE. Jeg må si jeg ikke fatter poenget med det. Det skjer jo ikke en dritt. Men noe har vi da gjort i dag. Vi har vært på kunstgalleri og hatt kaffe og svele, og vi har vært på kunstutstilling på fyret, faktisk på selve åpningen med brus og twist! Og det var så vakker sang av en vakker jente at jeg ble helt beveget. Så dermed kan jeg notere en følelse for i dag; Beveget til tårer av strofen:

Og kjenna at vi er i slekt med jorda,
med vinden og kvite sky,
og vita at vi skal vera isaman
|: like til morgongry.

Vi fikk komme helt opp til fyrlinsene og der snakker vi colabunner i optikken! Her er jeg linselus igjen:

St.Hanskveld som vil huskes
Kvelden vil jo ikke huskes fordi det var den vakreste solnedgangen eller det største bålet, men den vil huskes for fravær av nettopp disse klassiske St.Hans greiene. Vi hadde god mat. Punktum. Etterpå så vi film og hadde godteposte. Sånn var det.