Skipperen på Hilaritas har vært to uker på tur uten en eneste blogpost, hva skjer?
Dette er planen: Båten skal seiles fra Sardinia (desverre) til Fuengirola sør i Spania, via Mallorca og Ibiza. Dette er starten på turen hjem til Kristiansand fra vinterhavn i Middelhavet - i vidunderlige Santa Maria Navarrese på Sardinia.
Er vi i rute i følge planen? Ja, med et nødskrik. Det har vært såpass mye motortrøbbel, batterikoking og stive kulinger at blogging ikke har fått plass på programmet i alle fall. Dessuten var det med et nødskrik at mannskap kom på plass til den første etappen. Skipperen og sønn var alene i starten og seilte de første dagene uten støttehjul. De hadde nemlig fått avbud fra sin favorittseiler, Ørjan. Dermed hadde skipperen sendt ut MAYDAY til alle venner og bekjente: kjenner du noen som kjenner en sjøspeider eller noe? Slik gikk det til at det meldte seg en pensjonist fra Bergen og en låsesmed fra Majorstua.
Pensjonisten har 55 års seilerfaring og låsesmeden er flink til å stå på hendene.Pensjonisten så ut til å ha oppfattet at opplegget med seilturen var at det bare var skipperen og han. Det samme trodde låsesmeden. Skipperen kunne ikke helt gjøre rede for hvilke desperate lokkemidler hun hadde tydd til i sin søken etter mannskap. Låsesmeden hadde dessuten latt seg lokke av utsikter til late dager på dekk, sol, bading og søvnig sydenliv. Han syntes det hørtes ut som en bra måte å lade batteriene på. Han begynte å ane ugler i mosen når batteriene i båten begynte å koke. Det freste og røyk og luktet ille.
Han hadde ikke fått med seg at det å reise på ferie for å lade batteriene er veldig 2014. I år er det kokte batterier som gjelder. Da funker det ikke å sløve på dekk, nei. Låsesmeden ble sendt ned i batteriluka for å fikse problemet og det gjorde han!
Og det var flaks siden det var startbatteriet som kokte og vi nærmet oss havn i mørket med fin seilføring, men ingenting å starte motoren med. Men vips så var det støm og Hilaritas kom til trygg havn i Isola Rosso.
Skipperen kjøpte nytt batteri i neste havn: Porto Torres. Her tok vi en hviledag fra seilingen for å dra på klatretur. Vi kjøret buss og taxi og gikk lengre enn langt for å komme til klatrefeltet. Bare for å bli jaget bort av bonden som eide denne flekken hvor klatreklippen lå. Vi hadde blitt advart av taxisjåføren om at vi måtte passe på å ikke bli skutt, så vi gikk ikke fryktelig hardt inn i diskusjonen. Bonden sa klart og tydelig i fra at her var det han som var patron. Og vi kunne bare gå lengre enn forbanna langt tilbake igjen og ta taxi og buss. Det var den hviledagen.
Hver dag har nok med sin egen plage, står det i skriften. Neste dags plage ble oljelekkasje. Igjen var det låsesmeden som sparte oss fra katastofe og motorhavari ved å oppdage lekkasjen, finne feilen og løse problemet. Oljefilter ble skiftet, og noen liter olje ble pumpa opp under motoren. Han mente selv at han lett kunne fått jobb i oljå.
Sardinia - Menorca
190 Nautiske mil kan fort bety et par døgn i åpent hav. Vi gjorde strekket på et døgn og ti timer. For vi var så heldige å få en bitteliten kuling aktenfor tvers og fire meter høye bølger som gav oss fin surf. Et par av bølgene slo skikkelig inn i cockpitt slik at pensjonisten fikk vaska seg. Han hadde klagd over at det ikke hadde blitt bading i Middelhavet. Nå klagde han ikke på mangel av saltvann i luggen.
I dette ruskeværet viste pensjonisten seg som den sjøulken han er. Han styrte skuta med sikker hånd og ble aldri sliten. Vi andre satt mer eller mindre grønne i ansiktet og apatisk lengtet til land. Men da vi skulle vrenge båten inn i en Puerto Fornells på Menorca ble det tøys i systemet igjen. Denne gangen var det kjølevannet som sviktet. Det hadde nok kommet luft i røret et sted etter at båten hadde rullet på seg i svære bølger. Det var jo ikke så lett å fikse før vi kom til land, så da seilte vi like godt inn i havna. Motoren ble brukt de siste 15 meterene inn til brygga, mest for å bremse.
Etter alle disse utfordringene kan vi takle hva som helst. Nesten. Med untak av en dag på stranda på Mallorca. Der går grensen ifølge Herman. Han har ikke vært så til de grader i SYDEN før.
Kjølevannsystemet ble ordnet neste dag og vi dro videre til Mallorca, til Cala Rajada. Vi kom dit kl 03.30 på morgenkvisten. Da vi senere på morgenkvisten leide en bil for dra på klatretur, synes Låsesmeden at han ikke hadde fått hverken ladet eller kokt batteriene. men han ble med på tur. Herman dannet fortroppen til klatrefeltet med pensjonisten hakk i hel.
Det nærmer seg bytte av mannskap. Pensjonisten og låsesmeden kan endelig reise hjem for å hvile litt.
