Mannskapet 1. etappe

Harald Stensland, Kristiansand. Motorkyndig og båtvant kar som elsker å være på havet. Harald var den som ble med oss på den første hårreisende etappen langs norskekysten. Han koste seg spesielt med å finne så mye artig i lukene på vår nyinnkjøpte båt.
se her:

http://hilaritassen.blogspot.no/2012/05/vrfast-i-en-adventskalender.html

Harald er den som kom på at en liten omvei via Skottland kunne være en god idé. Det har han drømt om lenge, og han har forsynt skipsbiblioteket med kart og info om Caledonien kanalen. Det er IKKE en kanal som går utenfor Hotel Caledonien i Kristiansand. Den går gjennom nord-Skottland og via Loch Ness. Med krypet i dypet.

Rune Brådland, tidligere lærer i Ski og Seil på Folkehøyskole i Tromsø. Han lærte oss å seile på etappen Svolvær - Kristiansund. Nå jobber han som lærer i Mandal. Ikke på linja for vannski og seil, men på en barneskole. Jeg er utrolig glad for å ha med Rune. For han kan ting om seiling og sånn.

Dessuten er han en hyggelig fyr. Han liker godt å seile med genaker. Derfor vil han bare se på genakeren og ikke inn i kamera. 

Sistemann på denne etappen kommer med fly i dag fra Grenoble. Han heter Richard Langlois og er venn av våre franske venner Fred og Anne. Richard har vært med oss på tur før, fra Kristiansund til Bergen. Det gikk ganske bra. Litt språkproblemer ble det jo. Vi kan jo ingen maritime uttrykk på fransk og han kan ikke noen på hverken engelsk eller norsk. "Let us put a fox in the big sail" gir liksom ikke noe mening. 

Bildet er fra en skitur vi hadde i vinter på Sjusjøen. Han har kone og tre skjønne unger i Grenoble. Dessuten er han lege. Så da trenger jeg ikke tenke på det jeg har lest om " Nød ombord" kapittel 4 "sykdom, skader, hjertetrøbbel og sånn" Jeg tror det heter omtrent det, det kapittelet. 

Så er det skippern da. Det er meg. Ingunn Trosby, fra Kristiansand. Jeg har drevet med seilbrett på 90-tallet og kajakk på 2000-tallet. For to år siden gikk jeg opp i størrelse på havgående farkost: 40 fot og 10 tonn er en overgang. UTEN baugpropell. Det hadde jeg ikke på surfebrettet heller. Hva skal en ha det for? Når man har fendere. 

Vel, jeg og min kjære bor i båten. På bildet har jeg funnet noe artig i luka. Det er en slags sport vi driver med i båten. Å finne ting i luker. Nå seiler jeg båten til Sardinia for prøve ut en bedre vinterhavn. Og for eventyrets skyld. I kveld faktisk.

Forberedelser og øvelseskjøring

Selvom båten ble kjøpt som All Inclusive, fix ferdig til langtur, så er det litt som må forberedes før tur. Mest på det det mentale planet. Jeg begynte i helt feil ende med å lese boka "Nød ombord". Jeg ante ærlig talt ikke at så mye kan gå galt. Mastebrekk, brann og mann over bord i mørket. For ikke å snakke om hai og dieseldyr og andre farlige kryp. Vi skal jo faktisk seile over Loch Ness, og der lurer det et skummelt kryp i dypet. Skikkelig skremt ble jeg av å tenke på alt dette.

Da hjelper det å tenke på at folk driver og seiler på alle disse havene med unger og svigermødre og skrøpelige farkoster og noen ganger uten særlig kunnskaper. Det kan fort gå bra. Jeg har en sterk båt og svært kompetent mannskap. Iallfall på de første etappene. Så daler kompetansenivået. Se mannskapslista i et senere innlegg. Der henges de ut.

Øvelseskjøring

Min kjære har desverre ikke anledning til å være med å flytte båten til vinterhavna nå i høst. Han har en bok å skrive. Dermed får jeg ansvaret og er den eneste som skal seile hele veien. Resten av mannskapet hopper på og av underveis. Så nå har jeg tatt VHF-sertifikat, lært å skifte lanternepærer og øver på å ta oppvasken selv. Dessuten har jeg øvelseskjørt masse ved ulike brygger. Har øvd på å legge til  - og trekke fra. Vi har jo ikke fast båtplass og da er det fint å låne en kaiplass her og der. Så i sommer har jeg ligget litt rundt. Lars har jo ikke vært hjemme, men vært padlepilegrim. Han er mer typen som går fra fyr til fyr. Sånn sett har vi det fritt og godt.

Herman har bodd hos meg i båten det meste av denne vidundelige sommeren og vært med på mange båtflyttinger. 

Jeg fikk dessuten med meg tidenes mest inkompetente mannskap på turen Kristiansand - Bamble. Når man kommer fra Vennesla og er oppvokst i Nepal er det ikke mye man har sett til havet. Langt mindre kjenner man til fender, genoa og rev.

Men skjønne kan de være likevel. 

Kristin Maria fra Grimstad, glad i fart, og Helen fra Vennesla/Nepal, seilfaglig svak, men sterk på ulike kulturer.

Ved Merdø lå vi på svai, og båtturistene på Hilaritas ville selvsagt i land på denne perlen. Skipperen hadde glemt en liten detalj; nemlig lettbåten. Dermed puttet vi badehåndklær og sommerkjolene i sekken og svømte til land.

Vi vasset i land på en privat strand og skippern spurte høflig om det var i orden å vasse i land akkurat her. "Å gud, å henne kommer dere fra?" var svaret. Eller spørsmålet. " Fra Kragerø" sa skippern. Da var det greit.

Vel, forberedelsene ser ut til å være godt i rute. Jeg har bundet lettbåten fast i Hilaritas så vi slipper å svømme rundt i Loch Ness og lete etter en strand. Før sommeren gruet jeg meg litt. Spurte meg selv: hvorfor må du gjøre dette? Redd for bølger og og sjøsyk som du blir? 

Jeg tror svaret er dette: Eventyr som ikke er bittelittegran skumle, er ikke eventyr. Det er en sydentur. Jeg skjønner godt at folk velger sydentur.

Men. Nå gleder jeg meg mest. Jeg har jo øvd.  Barskapet et fullt. Av sørlandschips og sjokolade. Det er en bedre mental oppladning enn å lese "Nød ombord".

Flytte båten til vinterhavn

Vi har nå overvintret i Kristiansand i to vintre. Sist vinter bodde vi i gjestehavna. Det er ikke en spesielt gjestmild havn. Særlig ikke når det blåser kuling fra sør og sør-øst. I vinter blåste det kuling fra sør og sør-øst fra desember til mars. Vi var oppe midt på natta, midt på vinteren og ordna med trosser som røyk, fiksa på fendringen og redda et par båter i nabolaget. Vi evakuerte to ganger. Da var vi redde. Sånn kan vi jo ikke ha det en vinter til. Hva er så alternativene?

Flytte på land og begynne å pusse sølvtøy og lage lappeteppe? Eller finne en bedre havn? Det er gøyere å pusse sjakler og lappe sammen kalesja. Vi finner en bedre havn. Vi hadde hørt av båtfolk at havna i Hånesbukta var bra - og vi hadde hørt at Sardinia har flere gode havner. Valgets kval.

Det blir Sardinia. Denne havna ser bra ut og har blitt anbefalt av pålitelige folk.

Det er nær klatrefeltene. Og trygt og billig. Men ikke helt som Kiwi. Det er ikke så kjapt. Neida. Men hvorfor skal alt være så kjapt? Vi er ikke kjent for å velge kjappe løsninger. Å kjøpe båt i Alta gav oss jo litt lang transport hjem. Men for et eventyr av en reise!

Nå venter nye eventyr. 30. august starter ferden mot Sardinia. 12. oktober håper vi å klappe til kai i Santa Maria Navaresse. Så håper vi havna er hakket bedre en Hånesbukta.