Forberedelser og øvelseskjøring

Selvom båten ble kjøpt som All Inclusive, fix ferdig til langtur, så er det litt som må forberedes før tur. Mest på det det mentale planet. Jeg begynte i helt feil ende med å lese boka "Nød ombord". Jeg ante ærlig talt ikke at så mye kan gå galt. Mastebrekk, brann og mann over bord i mørket. For ikke å snakke om hai og dieseldyr og andre farlige kryp. Vi skal jo faktisk seile over Loch Ness, og der lurer det et skummelt kryp i dypet. Skikkelig skremt ble jeg av å tenke på alt dette.

Da hjelper det å tenke på at folk driver og seiler på alle disse havene med unger og svigermødre og skrøpelige farkoster og noen ganger uten særlig kunnskaper. Det kan fort gå bra. Jeg har en sterk båt og svært kompetent mannskap. Iallfall på de første etappene. Så daler kompetansenivået. Se mannskapslista i et senere innlegg. Der henges de ut.

Øvelseskjøring

Min kjære har desverre ikke anledning til å være med å flytte båten til vinterhavna nå i høst. Han har en bok å skrive. Dermed får jeg ansvaret og er den eneste som skal seile hele veien. Resten av mannskapet hopper på og av underveis. Så nå har jeg tatt VHF-sertifikat, lært å skifte lanternepærer og øver på å ta oppvasken selv. Dessuten har jeg øvelseskjørt masse ved ulike brygger. Har øvd på å legge til  - og trekke fra. Vi har jo ikke fast båtplass og da er det fint å låne en kaiplass her og der. Så i sommer har jeg ligget litt rundt. Lars har jo ikke vært hjemme, men vært padlepilegrim. Han er mer typen som går fra fyr til fyr. Sånn sett har vi det fritt og godt.

Herman har bodd hos meg i båten det meste av denne vidundelige sommeren og vært med på mange båtflyttinger. 

Jeg fikk dessuten med meg tidenes mest inkompetente mannskap på turen Kristiansand - Bamble. Når man kommer fra Vennesla og er oppvokst i Nepal er det ikke mye man har sett til havet. Langt mindre kjenner man til fender, genoa og rev.

Men skjønne kan de være likevel. 

Kristin Maria fra Grimstad, glad i fart, og Helen fra Vennesla/Nepal, seilfaglig svak, men sterk på ulike kulturer.

Ved Merdø lå vi på svai, og båtturistene på Hilaritas ville selvsagt i land på denne perlen. Skipperen hadde glemt en liten detalj; nemlig lettbåten. Dermed puttet vi badehåndklær og sommerkjolene i sekken og svømte til land.

Vi vasset i land på en privat strand og skippern spurte høflig om det var i orden å vasse i land akkurat her. "Å gud, å henne kommer dere fra?" var svaret. Eller spørsmålet. " Fra Kragerø" sa skippern. Da var det greit.

Vel, forberedelsene ser ut til å være godt i rute. Jeg har bundet lettbåten fast i Hilaritas så vi slipper å svømme rundt i Loch Ness og lete etter en strand. Før sommeren gruet jeg meg litt. Spurte meg selv: hvorfor må du gjøre dette? Redd for bølger og og sjøsyk som du blir? 

Jeg tror svaret er dette: Eventyr som ikke er bittelittegran skumle, er ikke eventyr. Det er en sydentur. Jeg skjønner godt at folk velger sydentur.

Men. Nå gleder jeg meg mest. Jeg har jo øvd.  Barskapet et fullt. Av sørlandschips og sjokolade. Det er en bedre mental oppladning enn å lese "Nød ombord".