Fremme i vinterhavn - alle like hele, akkurat såvidt.

De siste tre dagene på Sardinia er verdt en notis. For aldri har vel noen av Hilaritas’ besetning følt på en slik dødsangst som i løpet av disse dagene. Og skrekken skyldes absolutt ikke seiling. 

Vi seilte grytidlig fra Palau på mandag og gjorde unna et langt strekk langs Sardinias vakre østkyst - i god østavind. Med innlagte badepauser - i fart! Christian her:

Vi kom til Calletta, spiste pizza og det var det. Ikke noe skummelt skjedde på en hel dag! Vi dro tidlig neste morgen mot Cala Gonone for å få tid til grotteklatring  der. Det var noen voldsomme dønninger i havet, som gjorde det litt vel spennede å ta jolla inn til stranda. Men det var eneste måte, og vi  var mer enn klar for klatring inne på den vakre stranda. Hilaritas lå godt på svai, selv om hun duppet veldig i dønningene. Vi suste inn på en voldsom surf - omtrent som Kon tiki. Det ingen av oss tenkte på er at det gjerne er verre å komme seg utpå igjen, MOT de kraftige bølgene. Skipperen tenke nok tanken i sitt stille sinn, men håpte at bølgene ville legge seg litt. De økte nok en liten tanke istedet.

Vi koste oss med klatring og bading. Så pakket vi alt vi kunne i vanntette pakksekker og gjorde oss klar for sjøsetting. Første forsøk var svært mislykket. Hele båten ble full av vann da den ble overskylt av en kraftig bølge. Andre forsøk gikk mye verre. Da ble ikke bare båten, men også hele skipperen skylt rundt omkring av bølgene. Men hun har vært ute i en bølgevirvel før, så hun slapp fra det med litt host og hark og bittelitt skrekk og gru. Verre var det med Kristin. Hun hadde bestemt seg for å snorkle ut til båten og dermed meldt seg av workshopen “sjøsetting av jolle”. Men hvor lett er det å løpe ut i svære brenninger med svømmeføtter egentlig? Hun ble dratt ut og inn og rullet frem og tilbake med bølgene. Som i en herlig Monty Python film dannet hun et perfekt bakteppe til de dramatiske og ganske klønete sjøsettingsscenene vi andre bedrev.  Det bør nevnes at det IKKE opplevdes herlig når vi var midt oppe i det. Men på tredje forsøk lyktes vi. Og da ble alt herlig. Vi lå i havn i Cala Gonone den natten.

Neste dag siktet vi oss in på Cala Goloritze; en ultraklassisk klatretopp, en pinakkel på 140 meter. Her ville Ingunn, Herman og Ørjan opp. Nok engang har vi et eksempel på at evnen til å forutse hva som kan bli problematisk ikke er en fremtredende egenskap hos noen av de tre nevnte personer. Andre ville kanskje blitt betenkt ved en av disse potensielle ulempene: 1. den som skulle lede alle taulengdene( 5 lengder, grad 6b/c) har aldri klatrer flertaulengder før, og har kun klippeklatring som bakgrunn. 2. tredjemann i taulaget har ingen klatrebakgrunn, han startet med klatring på torsdag. 3. tredjemann i taulaget har høydeskrekk. Det kom han på å nevne midt i andre taulengde.

Herman fikk grundig instruksjon en havltime før vi var fremme ved  Goloritze. Ørjan ble litt stille bare. Vi fikk skyss inn til den vakre standa og satte igang. (ingen voldsomme bølger den dagen) 

Vanskelighetene kom allerede ved andre taulengde. Ørjan stod helt fast. Ingunn firte seg ned igjen og loste ham gjennom noen teknisk krevende flytt. Herman fikset sikkerheten på en glimrende måte og tok seg god tid på hver standplass. Han ble riktignok frustrert over alt som kunne surre seg til av tau og slynger og syntes det var en himla jobb han hadde blitt satt til. Men ingen av de to andre var i stand til å lede denne graden - men såpass dårlig bolting. Jepp, man sender ungene først når det blir litt seriøst.

Tidlig i fjerde taulengde, etter at Ørjan hadde fortalt at han har høydeskrekk, ble det absolutt stopp for hans del. Det var et teknisk parti igjen, gutten var helt utslitt og ville ikke mere. Han fikk beskjed om å bli firt ned til forrige standplass, forankre seg der og vente. Herman var allerede på toppen (hadde gått siste to lenger i et jafs) og Ingunn måtte jo opp for å fortelle hvordan man rapellerer. (det hadde vi ikke øvd på på forhånd). Det ble et kort men herlig øyeblikk på toppen. Utsikten var helt uvirkelig. Mor og sønn tar en high five på toppen og Kristin fanger øyeblikket:

Men vi måtte skynde oss ned til Ørjan som satt og svettet av solvarme og høydeskrekk 70 meter over bakken. Ingunn ble litt overrasket da hun i fint rappelldriv ned til ankeret suste forbi Ørjan som satt på en komfortabel  hylle 10 meter OVER ankeret. Der hadde han hektet seg innpå en bolt. For å gjøre historien kort: vi fikk ham trygt ned til ankeret og vi rappellerte alle tre ned på en forholdsvis grei måte. Ørjan hadde gledet seg til å sette beina på bakken igjen helt siden han var ti meter oppe i veggen. Det hadde tatt fem timer. Christian hentet oss i jolla, vi seilte til Santa Maria Navaresse i det vakre kveldslyset. Og dermed hadde skipperen nådd målet. Dette er vinterens havn:

For et sted! Dopapir på doen, Wi-Fi helt ut til båten, krystallklart vann, klipper og flott strand og bare blide mennesker.

Og: klatreklippe rett ved havna! Med fine femmere og seksere og noen få sjuere. Herman kommer tilbake i november. Ingunn og Lars tar turen igjen utpå senvinteren. Takk for følget!

Turens absolutte høydepunkt.

Vi forlot Propriano, sør-vest på Korsika 11.10. Det var en fordømt smeigedag uten særlig vind og dermed var det naturlig å klatre litt i masta, og hoppe og stupe og tøffe seg litt. Båten minnet mer om en badebåt enn en seilbåt, men ingen klagde på det under sydensolen. 

Ørjan og alle vi andre fikk hakeslepp da vi kom til Bonifacio. Det var et kult, nesten magsik sted å seile inn: dramatisk natur og en imponerende borg på toppen av fjellet. Christian spilte Ringenes Herre-musikk og vi følte vi deltok i en spennende film. 

Det lå noen store grotter utenfor byen og de ble besøkt på vei videre dagen etter. Her ble det flere guttestreker med klatring opp og hopping ned. 

Herman fikk tilogmed publikum da han toppet ut en grusomt spennede klatretur på en pillar. En turistbåt kjørte sakte forbi og alle jublet da han dro seg over kanten. Han var nok grusomt glad selv også for han hadde revet løs noen tak underveis. Slikt gjør jo klatring ekstra spennende.

Ørjan kom ikke helt opp. Det var nok klatring rundt 7- og ikke helt nybegynnervennlig. men han kompenserte med en elegant backflip fra fire meter istedet. 

Etter en slik start på dagen viste også vinden seg fra en fordelaktig side. Vi seilte mot Sardinia i 6-7 knop og kom frem til Maddelena-øyene. Her hadde Herman sett en You-tubefilm om fet buldring. Da er jo ikke mor/skipperen vond å be, selvom bukta han hadde sett seg ut ikke akkurat så ut som en ankringshavn for seilbåt. Bukta var grunn. Veldig grunn, faktisk. På ca 3 minutter hadde vi bestemt oss for å ikke gå inn til småtbrygga, men slippe ankeret, dratt opp kjølen og roret og klargjort ankeret - og sluppet ankeret. Dybdemåleren viste 2,4 m. Seilbåt med senkekjøl er en fin-fin ting. Kristin, som stod nede i byssa og ordnet lunsj hadde ikke fått med seg dramatikken og skjønte først etter lunsj at vi ikke lå til noen brygge. Hun vinket farvel til utforskerdelegasjonen som dro inn med lettbåten full av crashpads.

Vi andre kom etter og vi fikk magisk buldring på fantastiske formasjoner med storslagen utsikt. Om dette skulle stått på Facebook måtte jeg også ha lagt til: “med de fineste folka”. Jepp, det var skikkelig god stemning. Ørjan viste igjen sitt ubrukte klatretalent og rå styrke. Han synes ikke det er nødvendig med klatresko når man allikevel bare bruker armene.

Herman gikk et ukjent bulder, null kalkmerker og finurlig løsninger ( grad 7B) mens Kristin koste seg på deilig stein i solnedgangen.

Vi fant også en kul stein i sjøkanten hvor Kristin og Christian toppet ut og var litt romantiske på toppen av det hele. Kristin insisterte på å kaste klatreskoa over på tørt land selv, før hun måtte i vannet for å komme av steinen. Først gikk den ene skoen i vannet. Hun var like stanhaftig selvhjulpen og kastet den andre like lett i sjøen. Jente med tæl og vilje, men helt uten kastekompetanse.

En så fantastisk dag måtte jo by på bittelitt kluss. Og denne gangen var det ankeret som hadde viklet seg inn en moringskjetting og fjernkontollen slutta brått å virke da vi skulle dra det inn. Ankeret kom hverken opp eller ned. Men heldigvis hadde skipperen hatt trøbbel med ankervinsjen tidligere i sommer, og kunne noen triks. Sikring ble tilbakestillt og vips var vi igang. Da kunne Herman senke ankeret igjen og Ørjan vant konkurransen om hvem som var først uti for å dykke og ta vekk moringkjettingen.

Vi dro til Palau havn den kvelden. For her hadde Herman også sett en sykt fet film om buldring  på kule steiner. Og kult ble det! Ikke bare for Herman, men også for de fire andre som boltret seg i spektakulære 5+ buldre. Ørjan ser ut som en skikkelig buldrer med pad på ryggen og oppskrapt hud. 

Disse to dagene har vært bedre enn skipperen har turt å drømme om. Noe av det beste er å ikke ha noe vi skal rekke. Målet er på en måte nådd. Vi er på Sardinia!

Sjøsyke sjarmører på sjarmøretappen.

Mandag 6. oktober mønstret Herman og Ørjan på Hilaritas i Cassis. Herman, som er sønn av skipperen, starter med denne turen sitt reiseår, etter å ha fullført NTG  (Norges toppidrettsgymnas) på Lillehammer. Ørjan er kompis med Herman og elsker å seile. Det synes skipperen er fint, for mannskapet på siste etappe har ikke mye seilerfaring på baken. Ingen andre steder på kroppen heller. Særlig ikke i magen, skal det vise seg. 

Men, Kristin og Christian, som ankom rett etter gutta, har vært med på seiltur før, nettopp på Hilaritas. På vår ville ferd sørover fra Alta. De hadde jobb som fenderteam og utførte fendringen på ypperlig vis. Denne gangen har de med seg apen Peg, som de tar bilder av i alle situasjoner. Kristin Og Christian er fotografer og driver med slike ting.

Denne seilasen har vært velsigna med deilig vær, om enn litt motvind og noe vindstille innimellom. Nå så det ut til å bygge seg opp litt ruskevær. Antagelig litt føling med det voldsomme lavtrykket som også herjet norskekysten på denne tiden. Men i følge yr.no gikk Korsika og Sardinia akkurat klar av ruskeværet, så vi bestemte oss for å legge ut dagen etter uansett. Så ville vi jo komme ut av uværet og inn i Korsikas sol etterhvert. 

Det ble en røff start. Kraftig motvind og tullete bølger gav oss en laaang og kvalmende tur ut til øya Porquerolles utenfor Toulon. Alle ble sjøsyke unntatt Ørjan. Vi hadde quiz, hvor straffen for å svare feil var å spise en bamsemums. Det er svært sjøsykefremkallende. Altså en meget dårlig idé.

På Porquerolles fikk Hilaritas sjekket roret som nok har fått seg en trøkk i Canal du Midi. (Forbaska kanal, altså) Det ble konstatert at det fint kan brukes som det er. Vi bunkret mat og diesel og var klar for å sette kurs mot Korsika. Det skulle være ca 107 nautiske mil, HVIS vi kunne seile i rett linje. Med vind fra sørøst ville jo ikke det være mulig, så skipperen studerte gribdata og franske værmeldinger og la en plan. Vi skulle først gå rett sør til vinden dreide og kom fra sør, så skulle vi seile østover mot Korsika. Det gjorde vi. Det ble en tur på ca 160 nautiske mil. Det kunne jo ha vært et helsike hvis været faktisk hadde vært dårlig. Men. Vi fikk sol og passe god vind. Ingen bekymret seg over at vi styrte rett mot Nord-Afrika, vi gjorde jo gjevnt 6 knop!

Ørjan, som ikke ble sjøsyk, disket opp med deilig middag i solnedgangen. Deretter kjørte vi nattevakter. Kristin frydet seg over å styre båten i 7 knop under fullmånen.  Skipperen tok over på et tidspunkt der vi kom litt nær et digert fartøy i natten. Hun svingte littegranne og sneiet bakparten på et hangarskip, og ble så høy at Kristin ikke fikk tilbake moroa ved roret på en stund. Midt på natta hørtes et rop fra Ørjan: “der røyk roret” og han kom stormende ut av lugaren. Christian var på beina på et øyeblikk. Han hadde hørt ordet “røyk” og lurte på hvor røyken kom fra. Kristin tumlet også ut av køya, og Herman som sov oppe i cockpit syntes det ble så mye ståhei at han gikk heller ned i salongen. Røyk eller ikke røyk. Så sa Ørjan “Nei, ikke roret, men ankeret. Ankeret!” og han heiv på seg en vest og løp foran på dekk for å redde ankeret i mørket.  I truse og vest. Ørjan kom fort tilbake, tok av seg vesten, mumlet at ankeret var ok - og gikk og la seg igjen. Han hadde drømt. 

Værvarselet stemte og ved morgengry kunne vi slå og cruise inn mot Korsika på en fin sørlig bris. Utpå dagen løyet vinden og da vi bare gjorde 2 knop kastet vi oss likegodt i sjøen. Veldig kult å bade uten å kunne se land på noen kanter. 

Det ble natt før vi var fremme og la elegant til i mørket. Første fenderleder konstaterte at han var helt overflødig der han stod parat med sin løse fender på dekk. Han hadde jo vært vant til at skipperen braste inn i alle bryggene vi kom til langs kysten av Nord-Norge. 

Korsika! Det kjennes litt uvirkelig. Nå kan vel ikke noe gå galt? Men selvsagt kan det det. Det er jo ikke nødvendigvis alle bekymringene det blir noe av, men det er gjerne det uforutsette som skjer. Det kan man jo ikke så lett grue seg til, heldigvis. 

Hva gjør man på Korsika? Man drar til fjells og klatrer. Vi leide en liten Pesjå og kjørte til Petra Piomba. Det var fantastisk klatring, nydelig utsikt og en deilig varm, litt flau vind. Kristin onsighter en supergøy 5+.

 Ørjan, som driver mer med seiling enn klatring, skravla masse mens han klatret og forklarte at han prater mye når han blir stressa. Men i løpet av to turer på topptau hadde han overvunnet høydeskrekken og klatret likegodt en stykke på led. 

Herman frydet seg på en 7a+ og en 7b+ med artige formasjoner, og imponerte oss andre som vanlig. Skipperen fikk endelig litt bevegelse i kroppen etter ukesvis med stillesittende seilerliv. Hun har nok merket at hun har blitt tønn og elendig etter disse ukene, og var redd det hele skyldes muskelsvinn. Men klatringen gikk bra og gøy var det. 

Et rufsete klatrehode ser solen gå ned over fjellene på Korsika. En fin-fin dag har det vært.

Fra gromsete kanal til azurblått hav: Cote d'Azur

Det energiske crewet hadde dratt med seg tungt klatreutstyr, som hittil bare hadde ligget og råtnet  nederst i sekken. Åse, som nok var aller mest rastløs lokket med seg Mr.X på klatretur til et ukjent crag nær Carcassonne. 

Skipperen og Janne skulle ordne fremdriften og håndtere 17 sluser på en dag, mens klatrerne skulle finne et klatrefelt de hadde googla. Uten bil, i et land med dårlig bussforbindelser, uten å kunne fransk. Joda, vi ønsket dem god tur, men var nok redd de ville komme skuffet tilbake. Det er noe med dette crewet, pågangsmot, optimisme og et godt smil tok dem til døra dvs. til klatrefeltet. De fikk haik hele veien - og tilbake til akkurat den byen Janne og skipperen hadde slusa seg frem til på en hel dag.

Janne og skippern holdt samme gode fart som før og kom gjennom alle dagens planlagte sluser. Eneste dramatikk var at planken (som man gjerne henger utenfor fenderene) hekta i en sluse og skippern måtte frem med kniven og kutte tauet. Vi fikk et slusefritt strekk på 54 kilometer - og mulighet til å kjøre langt uten å vente på slusemesternes lunsj eller måtte stoppe kl 19 når slusa stengte. Så vi kjørte langt inn i natta. Vi hadde en halv måne som lys. Samt en utkikker med hodelykt som satt og lagde tegn i baugen dersom det lå skumle ting langs kanalbredden. Vi var spent på å passere tunnellen, Malpass.  Den er 160 meter og har ikke lys. Men det gikk kjempefint, vi tente de lyktene vi hadde ombord og fikk noen minutters magi. Tenk å putre med båt gjennom en tunnell gravd ut på 1600-tallet. For et eventyr! Selvom vi til tider har uttalt oss foraktfullt om sluser og kjedsomheten rundt dette, må vi understreke begeistringen over ingeniørkunsten. Bildet viser bueganger lagd for å slippe ut for mye vann i kanalen. Ingen bilder ble tatt i den mørke natten.

Siste dagen på kanalen gikk vi ned 7 sluser ved Bezieres og etterhvert den runde slusa i Agde. Her valgte vi å ta av til høyre og gå rett ut til havet, fremfor å ta kanalen videre til Sete. Dette for å kunne kjøre nonstop dvs. slusefritt til Frontignan, hvor masta lå og ventet på oss. Det var nydelig å se havet. Gjett om det ble bading? Vi skylte av oss sluseslim og nøt synet av horisonten. 

Fredag 03.10. kom masta på. Jacques hjalp oss, og Mr X viste gode ferdigheter med elektronikk da han puttet alle masteledningene sammen igjen etter skipperens tvilsomme notater. Nesten alt virka! Det eneste vi mangler nå er vindmålingen. Men vi har lys i masta og VHF. Det var skjønt å se Hilaritas med masta på igjen. Selvom skuta er en dame, har den hatt et litt kastrert preg uten mast. Skipperen har lovet seg selv at denne skuta ikke skal miste masta si for å gå igjennom en kanal igjen. Vi heiste seil og sløret på en fin liten bris mot Marseille. Bading med luftige svev fra masta -  og god mat ombord i solnedgangen. Ah, det er sånn seilbåtlivet skal leves!

Vi ankom Marseille (Porte Pointe Rouge) i 03.30 -tiden og la oss til på et sted med et stort INTERDITE -skilt. Det var Mr .X som hadde vakta og som la oss fint til der. Dette var en privat havn med lite gjesteplasser. Men noe har skipperen lært av dette crewet; pågangsmot, optimisme og et smil - så ordner alt seg. Skipperen gikk rett opp til havnevakta da han kom på kontoret på morgenen, og vips hadde vi fått oss en plass for dagen - longside en båt havnevakta kjente til. Mr. X og Janne mønstret av.

Åse og Skipperen tok en ekspedisjon i området, vi så noe som kunne ligne på klatrefjell. Det ble en flott tur i skauen, med klatresekk. Men ikke noen klatretur. Dermed kastet vi likegodt loss og siktet oss inn på Calanques og Cassis. Det ble selvsagt bading i Calanquene.

Begge var slitne ( lite søvn med nattseilas natta før) og vi droppet klatringen  den dagen og gikk inn for landing i Cassis. Utrolig trang og travel havn. Skipperen snudde to ganger inne i havna mens ferger og fiskebåter og lystyachter gikk på kryss og tvers i god fart. 

Nå ligger Hilaritas her, trygt i Cassis. Den mest vidundelige lille fiskelandsby du kan tenke deg, med et lite hint av turistfelle. Mest franske turister, da. Åse har mønstret av. Nytt mannskap kommer i morgen. Skipperen rydder og vasker. Og tar en bitteliten is innimellom.

Slow travel med raske folk i Canal du Midi.

Det nye crewet kom på ved midnatt lørdag 27.09 i Toulouse. De hadde meldt seg på denne festreisen med forhåpninger om å kjøre litt kanal, seile litt i middelhavet og klatre i Provence. Alt dette på en liten høstferieuke. Dette crewet er noen av skipperens mest spreke og energiske venner. 

Særlig Mr. X (han ønsker å være anonym) viste frem spektakulære hopp-i -land-med-tau-ferdigheter. Etter en uke med sakte forflytning på Canal de Garonne skjønte skippern at forventningene til energicrewet måtte justeres. Her måtte man virkelig belage seg på slow travel. Sluser tar tid. Hva med en forsmak på pensjonisttilværelsen, folkens?

Nix. Det ble slow travel, ja. Selve forflytningen tar den tiden det tar. Men vi drillet raskt inn rutiner for å bare ha TO ombord til å hanskes med alt, mens de to andre da hadde fri. Fri betyr ikke å ligge på dekk og sole seg eller slumre eller lese. Fri er å sykle eller jogge langs kanalen og gjerne svippe innom en landsby eller to. 

Det har skjedd før og det skjedde igjen, at vi ikke fant noen åpen restaurant den første kvelden. Men det ble en vidunderlig restefest av alle godsakene som akademikerne hadde etterlatt seg. Også ved middagslagingen var energien på topp, fire kokker og en haug med søl, mens regnet dryppet lystig på takluka. Det har nesten ikke vært regn på en måned og det kjentes litt hjemmekoslig, igrunnen.

På dag to kom vi nesten til Carcassonne, som vel er kanalens høydepunkt: en storslott borg med prinsessetårn og ridderstemning. Vi tok taxi dit og fikk oss en vidundelig middag, særlig forretten var minneverdig: smelta Camenbert med salat. Det var en mørk og regntung kveld og dermed uegnet for fotografering. Crewet tok en formidagstur til borgen dagen etter, mens skipperen prioriterte dusjing og innkjøp. Så var det på an igjen, med heftige forbikjøringer i kanalen.

Når vi akkurat følte at rutinene satt som støpt i slusa neste dag, kom det nye utfordringer. Et par i leiebåt hadde det like travelt som oss og insistere å slå følge i slusa med oss. De hadde ikke drilla rutinene, eller eventuelt ikke hatt tilstrekkelig parterapi,  og satte like gjerne båten i revers som i fri. Dette er ganske elementære feil, selvom båten er fendra opp som en radiobil. Da ble det naturlig å hjelpe dem litt med trossene, ikke bare for å være snille, men for at vi selv fikk den fremdriften vi ønsket. ( En radiobil-båt som rygger ut av slusa igjen blir for en lei propp i sytemet)

Utover det at vi rastløse sjeler tvinges til å reise sakte her i pensjonistland, har vi blitt spart for alvorlige problemer. Skipperen nyter den vidunderlige lyden av kjølevannsprut og benytter sine fri-timer på sykkel langs kalenen og inn i franske byer og torg. Mr X og de spreke jentene fører Hilaritas trygt gjennom sluse etter sluse.  Det franske landskapet er jo vakkert, da.

Men den som tror at verden en LITEN, burde reise mer med båt. Nordsjøen er svær, Irskesjøen er diger, og kanalen mellom Atlanterhavet og Middelhavet er en sykt lang og langsom vannvei. Øvelsen består i å være effektiv i det ene øyeblikket, for deretter å bare ta det rolig og legge merke til landskapet, husene, menneskene. Antagelig kalt mindfullness. Eller det vi på 90-tallet mente med å være tilstede i sitt eget liv, der man er. En smelta Camenbert hjelper enormt på opplevelse av tilstedeværelse. Kanskje den var laget av en kokk fra Renneville.