Det nye crewet kom på ved midnatt lørdag 27.09 i Toulouse. De hadde meldt seg på denne festreisen med forhåpninger om å kjøre litt kanal, seile litt i middelhavet og klatre i Provence. Alt dette på en liten høstferieuke. Dette crewet er noen av skipperens mest spreke og energiske venner.
Særlig Mr. X (han ønsker å være anonym) viste frem spektakulære hopp-i -land-med-tau-ferdigheter. Etter en uke med sakte forflytning på Canal de Garonne skjønte skippern at forventningene til energicrewet måtte justeres. Her måtte man virkelig belage seg på slow travel. Sluser tar tid. Hva med en forsmak på pensjonisttilværelsen, folkens?
Nix. Det ble slow travel, ja. Selve forflytningen tar den tiden det tar. Men vi drillet raskt inn rutiner for å bare ha TO ombord til å hanskes med alt, mens de to andre da hadde fri. Fri betyr ikke å ligge på dekk og sole seg eller slumre eller lese. Fri er å sykle eller jogge langs kanalen og gjerne svippe innom en landsby eller to.
Det har skjedd før og det skjedde igjen, at vi ikke fant noen åpen restaurant den første kvelden. Men det ble en vidunderlig restefest av alle godsakene som akademikerne hadde etterlatt seg. Også ved middagslagingen var energien på topp, fire kokker og en haug med søl, mens regnet dryppet lystig på takluka. Det har nesten ikke vært regn på en måned og det kjentes litt hjemmekoslig, igrunnen.
På dag to kom vi nesten til Carcassonne, som vel er kanalens høydepunkt: en storslott borg med prinsessetårn og ridderstemning. Vi tok taxi dit og fikk oss en vidundelig middag, særlig forretten var minneverdig: smelta Camenbert med salat. Det var en mørk og regntung kveld og dermed uegnet for fotografering. Crewet tok en formidagstur til borgen dagen etter, mens skipperen prioriterte dusjing og innkjøp. Så var det på an igjen, med heftige forbikjøringer i kanalen.
Når vi akkurat følte at rutinene satt som støpt i slusa neste dag, kom det nye utfordringer. Et par i leiebåt hadde det like travelt som oss og insistere å slå følge i slusa med oss. De hadde ikke drilla rutinene, eller eventuelt ikke hatt tilstrekkelig parterapi, og satte like gjerne båten i revers som i fri. Dette er ganske elementære feil, selvom båten er fendra opp som en radiobil. Da ble det naturlig å hjelpe dem litt med trossene, ikke bare for å være snille, men for at vi selv fikk den fremdriften vi ønsket. ( En radiobil-båt som rygger ut av slusa igjen blir for en lei propp i sytemet)
Utover det at vi rastløse sjeler tvinges til å reise sakte her i pensjonistland, har vi blitt spart for alvorlige problemer. Skipperen nyter den vidunderlige lyden av kjølevannsprut og benytter sine fri-timer på sykkel langs kalenen og inn i franske byer og torg. Mr X og de spreke jentene fører Hilaritas trygt gjennom sluse etter sluse. Det franske landskapet er jo vakkert, da.
Men den som tror at verden en LITEN, burde reise mer med båt. Nordsjøen er svær, Irskesjøen er diger, og kanalen mellom Atlanterhavet og Middelhavet er en sykt lang og langsom vannvei. Øvelsen består i å være effektiv i det ene øyeblikket, for deretter å bare ta det rolig og legge merke til landskapet, husene, menneskene. Antagelig kalt mindfullness. Eller det vi på 90-tallet mente med å være tilstede i sitt eget liv, der man er. En smelta Camenbert hjelper enormt på opplevelse av tilstedeværelse. Kanskje den var laget av en kokk fra Renneville.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar