Siste dag - trist men glad

Jeg seiler så sakte jeg kan, for turen er slutt når jeg kommer til land, synger Odd Børresen. Vi gikk løs på siste leg; Farsund - Kristiansand i dag tidlig. Vi har somla littegrann og kjente litt på følelesen av at turen faktisk er over. Den aller første turen gjør man jo bare en gang. Seiling for dummies-turen kan ikke gjentas. Nå er vi nemlig ikke så innmari dumme lenger. For å forsterke denne opplevelsen av å ha blitt litt seilkyndige, hadde vi invitert de vennene vi har som antagelig aner aller minst om seilingens viderverdigheter; Tale (snart 40) og Lyder ( 8 og vel så det)

Det skal sies at Lyder var svært ivrig og lærevillig og gledet seg til å stå og styre bak det store rattet. Han ble skikkelig god sjømann og hadde fort kontroll på styrbord og babord og hadde dessuten full oversikt over barskapet i båten. Det er jo som kjent stappfullt av sjokolade og chips. Vi seilte rundt Lindesnes i passelig vind, men siden ble det verre. Det ble en pokkers smeigedag igjen! Sol og varmt og lite vind. Tale synes nok det var litt syting og klaging fra vår side, bare fordi vi måtte bytte ut seilføring med motordur. Sol, hav og sommer, hva er problemet liksom?

Vi klarte og forsone oss med smeigedagen og nøt noen timer på havet som de aller mest erfarne seilerne ombord, og lært opp våre gjester etter beste evne. Tale fant ut av et par småting helt selv, foreksempel at man ser bedre i kikkerten uten solbrillene på (og for noen digre solbriller!) Dessuten merket hun at det var dumt å gripe fatt i roret for å støtte seg i en overraskende bølge. Det ga jo etter!
La meg få legge til at Tale antagelig er den skarpeste kniven i venneskuffen min, men helledussen så artig det var å ha med en skikkelig seildummie ombord - som ikke var oss selv.

Vi kom inn til byen i en grand finale, vinden fylte våre seil igjen og vi så en seiler komme opp på siden av oss‚ vår gode seilvenn Frode som lå og ventet på oss i sin kjære Grinde. Sterkt øyeblikk! Vi møtte ca 15 padlere som viftet med norske flagg og velkomstrop og vi så våre læremestre Harald og Rune med flagg på brygga der vi skulle legge til - på en smal, smal plass midt foran sjøhuset med et yrende liv av sommergjester og båter. Harald ropte: "dette er eksamen! Lykke til!"

Se flere bilder fra denne rørende velkomsten i Lars sin blog:   http://www.homoludens.no/

Kul i kuling ved Listalandet

Det ble en heidundranes seilas i går. Det begynte med havblikk og motor fra Kvitsøy i sekstiden. Deretter ble det herlig genoa-cruising med medvind og flatt hav. Vinden økte på og vi la oss godt til i feltet i konkurranse med flere seilere på vei sørover til sørlandet. Det var jo ikke akkurat regatta men det var mange båter i sjøen med samme kurs.

Jeg trodde et øyeblikk at vi hadde vunnet, for en etter en seilte de inn mot havnene, enten i Egersund eller på Hidra. Men etter litt skjønte jeg at de ga seg for dagen fordi vinden og bølgene fortsatte å øke på. Så var vi alene. Bare oss og båten og havet. Og vinden. Den vinden var slett ikke flau. Nei, den eide ikke skam! Den lagde frådende vannmasser rundt oss og bygde opp svære bølger. Vi byttet på å stå til rors. Når det var min tur turde jeg ikke se bak meg. Det var skummelt nok å se forover når det gikk bratt nedover. Nedoverbakke med en 12 meter lang båt er nytt for meg. Vi lå gjevnt i 8 knop og logget 10 på surf med 1,5 rev i genoaen. Det skumleste var når vi kom på skrå inn i bølgene og ble vrengt rundt på tvers. Vi ble fort enige om å ikke gjøre noe særlig av det. Den som kan litt om seiling skjønner jo såklart at vi ikke var ute i noe reelt farlig, en sånn båt tåler 7 meter bølger og 28 m/s. Men for oss, som plutselig var den eneste seilbåten som fortsatte forbi listalandet, og tross alt nettopp har lært å reve, føltes det som vi var Bambi på glattisen. Her er Lars i dyp konsentrasjon:

Vi kom oss trygt inn til Farsund og lukeparkerte så lett som bare det. Jeg gikk ned for telling med stiv nakke og hodepine og gikk fra Thairestauranten etter å ha spist en cashewnøtt og et bambusskudd. 14 timer på sjøen hadde tatt på, så jeg rett til køys uten kvelds.

Være-fast på Kvitsøy

Det ble en litt lang og krevende seilas fra Espevær til Kvitsøy. Men gøy! For den som bryr seg om seiling - jeg kjenner ikke så mange som driver med det - så kan vi melde om vind fra øst-sørøst i styrke 7 - 14 m/ sek. Det ga oss kryss med vinden inn på ca 50 - 70 grader og dermed måtte det jobbes til rors. Det er da det blir seilsport og ikke latmansliv. Av de 9 timene vi var i sjøen sto jeg mye ved roret, mens Lars løp opp og ned og ordnet rev av og på etter som vinden avtok og økte i styrke. Båten, som ikke akkurat har imponert på kryss oppførte seg strålende! Vi gjorde gjerne 6-7 knop i heftig motvind. Det aner meg at vi lærer skuta bedre å kjenne. Vi har dessuten blitt noen rakkere til å reve. Kvitsøy ser ut til å være svært sjarmerende:

Gøy på Kvitsøy?

Vinden fortsetter tydligvis resten av helga. Og den kommer rett fra sør. En sånn vind kan vi ikke bruke til noe siden vi skal sørover. Vi velger å ligge værfast på Kvitsøy. Hvor gøy er det? Vi er iallefall i samme båt som flere andre seilere. Dvs. de har jo sine egne båter, da. Men vi kommer lett i snakk med de andre seilerne. (Det er jo Lars som snakker med alle såklart. Jeg er jo en svært reservert person med en nedarvet familiesvakhet, som gjør meg litt mistenksom overfor fremmede) Men alle disse fremmede seilerne er ofte svært hyggelige og meget erfarne. En av dem har allerede fortalt oss saker og ting om båten vår som vi ikke visste noe om.

Være-fast.
Det er jo det som er så kiipt med å ligge værfast at det skjeldent er noe bra vær når man ligger der. Det hadde sikker vært stas å padle rundt Kvitsøy-øyene, men det blåser og regner jo noe sykt. Så da må Trosby øve seg på å være fast. I en båt. Det er jo så populært å bare VÆRE. Jeg må si jeg ikke fatter poenget med det. Det skjer jo ikke en dritt. Men noe har vi da gjort i dag. Vi har vært på kunstgalleri og hatt kaffe og svele, og vi har vært på kunstutstilling på fyret, faktisk på selve åpningen med brus og twist! Og det var så vakker sang av en vakker jente at jeg ble helt beveget. Så dermed kan jeg notere en følelse for i dag; Beveget til tårer av strofen:

Og kjenna at vi er i slekt med jorda,
med vinden og kvite sky,
og vita at vi skal vera isaman
|: like til morgongry.

Vi fikk komme helt opp til fyrlinsene og der snakker vi colabunner i optikken! Her er jeg linselus igjen:

St.Hanskveld som vil huskes
Kvelden vil jo ikke huskes fordi det var den vakreste solnedgangen eller det største bålet, men den vil huskes for fravær av nettopp disse klassiske St.Hans greiene. Vi hadde god mat. Punktum. Etterpå så vi film og hadde godteposte. Sånn var det.

UFO i Espevær

Dette er ikke en tittel for å lokke lesere. Espevær er faktisk viden kjent for å ha en 60 meter diger UFO-ring. Så dermed ville vi sjekke ut dette stedet utenfor Bømlo. Men først måtte det seiles litt og jeg satte meg til foran - eller i baugen som det gjerne kalles -  for å holde utkikk. Her fant Lars meg i et litt slapt øyeblikk. Det var jo ikke en båt så langt øyet kunne se. Så da så.

Siden jeg hadde gjort en slik strålende innsats på utkikksposten, ville Lars lage pannekaker til meg. Vi hadde jo fått blåbærgele fra vår venn på Sotra. Det ble et herremåltid for for både damer og herrer.

Det kunne se ut til at dette ville bli nok en deilig, kjedelig dag uten det minste action og adrenalin kick. Så feil kan man ta, bare fordi solen skinner og seilingen går på skinner. Det skulle bli skikkelig nifst. Vi nærmet oss UFO-øyriket Espevær. Det var blikkstille, selv  ikke måkene skrek. Vi forvillet oss inn i et trangt sund, og det var ingen vei tilbake. Det stod to mennesker bakom en gardin i et av husene og kikket på oss. Vi smilte litt usikkert og vinket. De vinket ikke tilbake. De var svært alvorlige. Bildet viser hvor gruuuusomt trangt det var.

Det var da vi ble oppmerksom på en fresende lyd og røyk og et romskip som nesten gikk i ett med omgivelsene. Den syntes ikke på vår radar engang, men var diger! UFOen hadde landet midt foran Jokerbutikken på Espevær! De hadde våpen og de så ikke det minste vennligsinnet ut. Men litt kjekke, igrunnen.

Vi stusset over at de hadde så få fendre. Bare to mot våre femten. Vi følte oss straks litt overlegne. Men det hjalp så lite å vinne fenderkampen. De tok opp absolutt hele plassen på gjestebrygga i Espevær. Vi putret slukøret videre og har nå lagt oss på svai i en ensom bukt i nærheten. Ikke rart folk i Espevær står og titter litt alvorlige ut bakom gardinene. Sånn har de det sikkert hele tiden. Grøss.

Vi seiler alene

Nå har vi hatt en ukes pause fra seilerlivet. Lars og jeg har vært hjemme for å jobbe. Dvs. hjemme har vi jo ikke vært, for vi bor jo i båten, og den har ligget på en trygg og fin brygge på Sotra. Lars dro på oppdrag som padleguide i Telemark og jeg dro på kontoret. Der hadde de lært seg å leve helt fint uten meg og nå lurer jeg på om jeg står i fare for å bli overflødig. Det tar jeg ikke så tungt, det viktigste nå, når det gjelder jobben, er at jeg rekker å komme til Kristiansand med båten til feriestart. Sånt må man jo ikke gå glipp av. Det var forresten veldig fint å komme hjem til båten igjen på Sotra. Den glinser i som en bling-bling i kvelslyset:

Jeg har jo hatt blogg-pause også. Det har ikke vært noe særlig å skrive hjem om når jeg var hjemme uten å ha noe hjem der. Det har vært flott å møte venner og sønner og kolleger (jeg tror de merket at jeg var på kontoret) Det er interessant å se hva vennene mine spør om. De fleste vil høre om alle skiturene og klatreturene og særlig om de pinlige og vittige opplevelsene. Men så har jeg noen venninner som driter i toppturer og action og fysiske bragder. De vil vite hva jeg føler! Og hva jeg har følt underveis! Hvordan kjennes det, liksom?
 - Eh, jo, det er fint, sier jeg. Det er jo selvsagt ikke dekkende, jeg må jo grave dypere i føleleslageret enn det. Jeg tenker meg om og forteller at jeg har vært sur bare EN dag. Det bør vel si noe om den følelsesmessige situasjonen.
- "Hvor ofte er du sur i en vanlig fem ukers periode, da?"
- "Nja, en dag omtrent."
- "Da er du jo akkurat like sur som før da!"

Ok. Har flyttet i båt og er like sur. Men det hender jeg er blid også. Her har jeg nettopp fått servert østers og slurpet den i meg som man gjerne gjør i celebre kretser. Hvis du synes festantrekket er pussig må du tro omigjen. Hvis man kan gå i klatretøy på opera, kan man vel stille i tørrdrakt på østersfest.

Vel, den som serverte østers var Ronny som er en skikkelig kjenner. Han har østers gående på beite på hemmelige steder ved Sotra. Ronny og noen andre ivrige padlere tok oss med på flott padletur utenfor Sotra i går. Det var sykt fint, rett og slett. Og det ble ikke bare østers på menyen, nei, det ble sannelig andre boller, nemlig kråkeboller.

I dag har vi seilt alene, Lars og jeg. Helt uten støttehjul. Ingen seilkyndig ombord, uten oss selv. Og jeg må si at vi er ikke særlig mye dummies nå lenger. Alt har gått fint. Det er jo kjempekjedelig. Og veldig deilig. Jeg må jo legge merke til hva jeg føler nå, så jeg kan gjøre rede for det når jeg kommer hjem. Deilig kjedsomhet kan jeg kjenne. Stekt torsk til middag og padletur blant øyene ved Fitjar, kjentes også godt. Jeg kjenner også at det umulig å få lagt seg tidlig nok når man ligger og dupper i lyset fra den norske midtsommarnatta. Men det er jo ikke noe hast, jeg må bare rekke hjem til feriestart.

Allo allo - we are zinking!

Are yo zinking? Vat are yo zinking about? Omtrent slik foregår kommunikasjonen ombord. Vår kjære seilkyndige Richard er som tidligere nevnt dreven i seiling, men seiling er et lagspill og det er artig å kunne snakke sammen  når man skal spille på lag. Vi må skjerpe oss for å snakke et skikkelig enkelt engelsk og særlig Lars sliter med det. Han har opparbeidet et altfor stort vokabular gjennom å lese allverdens bøker på engelsk. Men alle bøkene har jo ikke hjulpet på østlandsaksenten. Så han strør om seg med vanskelige ord med en uforstålig Thor Heyerdal-aksent og Richard ser ut som et spørsmålstegn eller et anførseltegn eller et hvilket som helst tegn. Men her segler vi og da er det bare smil å se - og det er et tegn på glede.

Vi har prøvd å finne frem til ord som kan brukes underveis. Nå har jo Lars og jeg nettopp lært oss fagutrykkene som rev i seilet, sette et spring, lus og lik og denslags. Alle kan jo se at det ikke bare er å oversette til engelsk sånn på direkten: We have to put a fox in the mainsail. Look at the corpse behind.
Nei, vi har heller funnet ET ord som dekker det meste, nemlig thing. Red thin thing (lus) the steel thing (staget) the genaker-thing (genakerstrømpe) the chesscutter-thing (ostehøvlen - by ze way: why do you cut zo tzin slizes of cheeze when yo are so rich people in Norway?

Fra Ålesund over Stadt til Silda

Vi fikk jammen god medvind og kremseilas over Stadt. Så hvem er redd for den store stygge stadten?! Nå har vi cruiset over både Lopphavet og Vestfjorden og Folda og Hustadvika og Stadt, så dersom hovmod står for fall får vi vel en heidundrandes trøkk i trynet forbi Jæren eller Listalandet.
Silda var forøvrig en skikkelig idyll - igjen. Nord-vestlandet har imponert. Vi har ikke lagt inn lange stopp langs dette stykke Norge, det får vi ta igjen en annen gang. Det er jo så nært hjemme. Iallefall sammenlignet med Finnmark og Troms.

Redersønnen
Fra Silda seilte vi (for fulle halser og i høyhalset genser) mot Den norske hesten. Den ruver i havet  - riktignok litt salrygga - ved Værlandet med sine 468 meter. Der tok Dagi, redersønnen oss med på en morgentur til toppen. I turbeskrivelsene om den toppturen sies det at man må passe godt på ungene sine der oppe, for det er stupbratt ned.

Vel nede tok vi et bad. Richard ble brått minnet på at han ikke var på tur i middelhavet. Kaldt var det. Men vakkert.

Finnøy - et funn! og deretter Ålesund.

Gjestehavna på Finnøy er kåret til Norges nestbeste - rett etter Farsund. Det var fint og feiende flott der. Stedet ligger rett innenfor Ona fyr. De tilbyr gratis sykler og det benyttet vi oss av såklart. Dagi, Richard og jeg syklet, mens Lars tok en padletur. Richard bare ristet på hodet over disse rikingene i Norge. Her bor det en håndfull mennesker, de har et fantastisk badeland og langs veien så vi digre villaer og smarte biler. Dette var Richards første møte med Norge og han følte seg straks litt fattigslig, som en enkel lege i fra EU. Vi prøvde å bortforklare denne tilsynelatende overdrevne velstanden med noen fraser om driftige gründere på Nord-Møre. At vi liksom er rike, det skal ingen ha på oss! Og driftige trenger ingen kalle oss. Bildet viser en gjennomsnittsnordmann, her representert ved Dagi.

Men vi syklet ikke så rent lite, vi kom helt til Harøy Stadion hvor det var kamp i femtedivisjon. Vi satt oss ned og så den, siden vi ikke rekker å få med oss åpningskampene i  EM i fotball. Dette var en super erstatning. Lokalmiljø, sleivspark, entusiasme og sol. Dagi syntes kanskje det var en litt stusselig erstatning for EM-kampene, men han fikk vaffel og Pærebrus i bua på stadion og humøret gikk til topps.

Jeg startet dagen tidlig og padlet en tur før frokost. På Facebook ville det ha blitt sånn: Padlet morgentur i blikkstille hav og møtte havørn og springar og kom tilbake til båten og serverte havregrøt og espresso til familien. I virkeligheten var det sånn det var. Men sånt kan man ikke skrive lenger, det vil bli oppfattet som ironi. For ikke snakke om dette bildet, det kan vi ikke vise på Facebook, for så pene er vi ikke i virkeligheten. Her er vi på vei til Ålesund. Dagi passer på at autopiloten gjør jobben sin.

Jeg tror han liker å passe på autopiloten, for da er han liksom sjef over en pilot. Dessuten holder han et øye med kartplotteren som heter Simrad. Den kaller vi bare bare Simrad Sjøfareren.

I Ålesund gikk vi opp på toppen av et fjell for å spise middag i restauranten. Men der kunne vi altså bare IKKE spise for jeg fikk sånn "tatt av kvinnen" vibber. Det var dårlig aura der. Super utsikt og sånn, men stygge stoler og falmet meny. Høres det snobbete ut? Greit, kall meg gjerne snobbete, bare ikke rik eller driftig. Ok?

Vi gikk ned igjen fra fjellet og kroppsspråket forteller litt om hvem som synes det er mest artig å ha et nytt familiemedlem med på tur:

Bare det at vi gikk på Big Horn for å spise forteller litt om hvor tussete man kan bli bare det dukker opp en sønn (som liker kjøtt). Jeg er jo skapvegetarianer, egentlig. Av miljømessig og ressursmessig årsak. Men i kveld gled biffen ned så lett som hvalbiff i ganen på en Greenpeace-aktivist, så nå må jeg vel knipe inn på annen ressursbruk. Foreksempel seile, istedet for å gå for motor. Det håper jeg inderlig vi får mulighet til i morra. Over Stadt. Hvis ikke vinden står oss bi, får jeg ta min åre fatt. Vuggeti, vuggeti - over store Stadt.

Ta på shorts - det er juni!

Jeg liker å gå i shorts. Sånn er det bare. Jeg skulle nok ønske at jeg var litt mer sånn Cecilie Skog-aktig som trekkes veldig mot polare strøk og digger sludd og bikkjekulde. Det er jo helt klart kulere å være sånn, enn å lengte mot varmen langs spanias kyst, sånn som de fleste harry nordmenn gjør. Men, sukk, jeg er nok litt harry innerst inne - for jeg liker virkelig å gå i shorts.

Det var ikke så innmari tilfredstillende å gå i shorts i dag, siden jeg hadde stilongs og regnbukse under. Men på den annen side, beboerne i Kristiansund har ikke fått mye underholdning fra oss siden vi ankom bryggene deres for noen dager siden. Det kan jo tenkes at ryktet om seiling-dummiesene har kommet oss i forkjøpet og de sitter der litt betutta og skuffa uten en eneste morsomhet fra vår side. Dermed ble det litt "på Titanic i shorts"-fotoshoot i ruskeværet i dag, til almen forlystelse.

Utover dette har det vært en dønn kjedelig dag. På Facebook ville det nok antagelig ha stått: Har hatt herlig kvalitetstid med kjæresten i dag:-) men i virkeligheten har vi bare kjeda oss sammen.

Nå ankommer snart neste mannskap og vi er klar for avreise sørover i morgen, over Hustadvika (ikke noe for de sjøsyke, har jeg hørt) Richard kommer helt fra Grenoble og han KAN faktisk seile. Det har han iallefall sagt. På veldig dårlig engelsk. Jeg er jo heldigvis en kløpper på fransk men har ikke sjømannsvokabularet helt inne, så kommunikasjonen kan jo bli interessant. Dagi mønstrer også på  i kveld og han har helt andre kvaliteter. Han er foreksempel rask til å bli sjøsyk. Dessuten er han ganske pen - og flink i både norsk og engelsk. Men seiling har han ikke greie på.

Bo i båt i Kristiansund

Vi øver på å bo i båt. For det er det vi skal. Bo i båt i Kristiansand. Dermed er det svært relevant å øve nettopp i Kristiansund, siden det ligner veldig på Kristiansand. Til forveksling lik Kristiansand - i mars. Det er ca 4 grader når vi står opp om morran. Både ute  - og inne i båten. Jeg har vært litt urolig for nettopp dette. Vi har nemlig ikke varmekabler på badegulvet. Hvor kult er det å ta på seg månebootsa og gå på do om morran liksom? Bildet viser en blindtest Harald utførte da han var ombord. Helt i blinde konstaterte han at Mammuts fottøy var varmest. Jeg konkluderte med at Mammut vant på design.

Men det er ikke så ille. Jeg har kanskje nevnt at denne båten er velutstyrt? Det er selvsagt rikelig med varmekilder. En Webasto er en dieselovnsgreie som blåser varm luft inn på badet og på soverommet. Så dermed kan jeg gå på badet med bare tær. Riktignok på et knøttlite bad med mer duft av diesel enn av Chanel.

Lukt er jo et tema - og klær
Nå er vi jo tross alt på ferie så det at man går rundt med et lite hint av diesel og fiskelukt i krøllane, er helt akseptabelt. Men etterhvert skal man jo gå på kontoret. Jeg har dessuten avogtil glede av å ta på meg høye hæler og kåpe for å sykle til jobb. Dette håper jeg å fortsette med. Så jeg har bedt damene på jobb om å si fra når jeg stiller på kontoret iført islender og sydvest og diesellukta trenger seg på. Da har de lovet å  slenge over et par damemagasiner og få meg på rett kjøl igjen. 

Øvelser i byssa

Vi liker å lage mat. Nå har vi en femtedel av kjøkkenarealet vi er vant med. Og kjøleskapet ligger under den benken vi lager maten oppå. Klart det byr på frustrasjoner. Særlig for den som er dårlig til å rydde underveis i kokeleringen. Det er meg, det. Man må tenke på rekkefølgen av alle ting, sa Lars, han hadde kledd av seg for å gå og ta en dusj - inne på servicebygget 30 meter fra båten. Minner om 4 graders utetemperatur.

Fordelene

Vi har notert oss noen klare fordeler med denne boformen. Det tar ca 15 minutter å rengjøre hele heimen innvendig. Plenen trenger ikke klippes og hekken - tja, det er ingen grunn til å stusse hekkbølgene egentlig i en så saktegående båt. Men det er klart det er vedlikehold å holde på med. Lars har vært riktig handy i dag og ordna noe på gassledningen og skrudd fast noen skruerog festet noen splinter. Pr. nå oppleves dette pusleriet litt koselig. Men kom gjerne og spør oss om fem år om dette med skruer og gassledinger og splinter.

Gode øyeblikk

Både i går og i dag har vi hatt noen gode øyeblikk. Nå som vi ikke logger nautiske mil, her vi bor oss inn i Kristiansund - så får vi heller logge gode øyeblikk:
I går fikk jeg et hjertevarmt gjensyn med Anne Britt som har bosatt seg på vakre Averøya. Hun tok oss med på guida tur i øyriket sitt: Atlanterhavsveien, Håholmen med Saga Siglar og hjem til sin egen gård der den arbeidsomme businessdama har bytta ut stresskofferten med felleskjøpetkjeldress og det gode liv på landet. Herlige Anne Britt! Sterkt møte. Ikke tull for engangs skyld i denne tullebloggen.

I dag logget vi gode øyeblikk på kafeen "Bestemors hage" i parken i Kristiansund. Der var alt så idyllisk og skjønnt at tilogmed alle ungene som måtte være hjemme med mammane sine pga streik var helt gode og skjønne. Det var bare å kose seg med synet av unger og kaffe latte og sprenggravide mammaer. Etterpå syklet vi på grønne stier, som man gjør om våren, men dæ så kaldt.

Tre triste ting og en sørgelig.

Vi har slitt litt med å rekke butikken de siste dagene. På Uthaug, som ligger på Ørlandet, som ikke må forveksles med Sørlandet, bommet vi skikkelig. Butikken ble nedlagt i februar 2012. Så der bommet vi med flere måneder.

Dermed måtte vi ta til takke med Runes fyrstekake og lipton te. Det gjorde jo stemningen litt mer pensjonistaktig, såklart. Dessuten hadde jo lykketrollene Kristin og Christian mønstret av i ei bukt ved Reitan for å rekke hjem til hverdagens kav og tjas. Det ble muligens litt mas og kav for dem å komme helt hjem, for de måtte jo ta taxi og buss og ferge og buss og fly før de kunne skikkelig ta fatt på kavet og maset.

Det ble jo litt tomt etter dem i båten og når vi kom til Kristiansund mønstret jammen Rune av også.
De tre var gode som gull å ha med på tur, som fargerike perler på en snor vil jeg si at de var:

Nå er vel dette det siste vi ser til Christians vintage-stil bilder. Vel, nok sutring over mannskapet som dro. På ekte Trosby-vis ser vi på mulighetene og ikke på det vi mistet; Her ligger vi til kai i Kristiansund og det er en artig by og jeg har en super mann ved min side. Vi har leid sykler som virker på alle vis og funnet en bynær klatreklippe. Der har vi kosa oss i sola og gløttet utover Hustavika og storhavet.

Dessuten må det jobbes litt også, men det er kjedelig å skrive om. Jeg bare nevner det, for det er noen av mine kolleger og kunder som følger bloggen i ny og ne.

Hvis du lurer på hva som var de tre triste tingene, er jo det at våre tre moroklumper mønstret av. Det sørgelige er at butikkene nedlegges langs kysten. Men det artige er at vi spiste på en fantastisk tapaskjeller rett etter klatreturen og det var vidundelig mat og service. Og jeg tror faktisk de var ekte spanjoler de damene som jobba der. Vi skulle nok hatt litt flere grekere og spanjoler -  og pakistanere for den slags skyld, som kunne holde liv i uthavnene og lage tapas og holde butikken igang i øyrikene her nordpå. Eller nordvestpå som det vel heter her.

Nok om det. Dette var jo ikke en fryktelig trist dag, men jeg ser av leserstatestikken at det er mer interessant å lese om "pinlig redningsaksjon" og " sur og mutt" enn "pudder"  Så nå vil jeg prøve om det triste er en bra teaser. Kanskje ikke.

Vingsand - dag 2

Ingen grunn til å seile videre i dag; sterk vind fra sør. Vi rakk ikke alle budreproblemene i går så vi fortsatte i dag. Vi har ikke klart å finne noen buldrefører for Vingsand, men  vi vet at norgeseliten gjerne finner noen harde utfordringer her. Det gjorde vi også. Noen steder var det veldig bratt:

Andre steder var det veldig høyt, men der var det til gjengjeld dårlig landing. Kristin tok på hetta i den sterke vinden og gikk opp et høyt bulder, da slapp hun å få gjennomtrekk i øran.

Christian fikk en aha-opplevelse da han brått skjønte hvorfor vi drasset rundt på madrassen overalt. Han knakk av et tak i et bratt bulder og landet fint og mykt på Crashpaden. Vi som hadde stått i andre tanker ilte til for å passe på trygg landing.

Rune sørget for at det båtbakte brødet ble klart til lunsj. Og etter det har vi ikke gjort en pøkk. Bare sovet og lest. Og snakket litt om hvordan i huleste Kristin og Christian skal komme seg til Oslo og Kristiansand i løpet av et par dager. Det er jo ikke bare å stille seg opp bak en stein her på Vingsand og vente på bussen. Nå ser det ut til at plan A er at de seiler enda en dag med oss sørover og hopper av i fart på et ørlite sted nord av Ørlandet. Der kan de bli plukket opp av en taxi, ta en buss og så en ferge og så et fly og deretter et fly til. Håper plan A vil funke.
Det virker iallefall som de trives ombord, K og C. Se som de koser seg, her i et selvportrett med linselus:

Det er Christian som tar de artige bildene med vintagestil, så har jeg sagt det og kreditert fotografen. Lars tar alle de andre og er derfor ikke med på så mange bilder. Bortsett fra det er han helt MED.

Brønnøysund - Vingsand: fra tja til tjo-ho

Etter idyllen i Ylvingen og nynning på "Himmelblå" over blankt hav kom vi til brønnøysundregisteret. Det er et utrolig stygt bygg omgitt av en by som heter Brønnøysund. Det morsomste som skjedde der var at vi traff Randi Skau og Otto. Randi padler fra Rørvik til Russland og kan følges på sakteruta.no
De ble glad for å få smake Lars sitt båtbakte brød med Hapå.

Sakteruta ble værende i Brønnøysund mens vi fulgte hastig Hurtigruta sørover og la oss til for natten på Leka. Vi så ingenting til blokkene som er så mye omtalt. Men de hadde sykler til leie på kaia der. Fiiine DBS sykler fra søtti og åttitallet. Vi syklet til butikken og ble smertelig klar over at vi hadde kommet til Trøndelag. Men trønderprat er igrunnen ikke så verst, og gubbene utenfor butikken var riktig pratsomme og mente Leka hadde mye å by på. Så vi syklet rundt blant kuer og lam og grønne enger.

Vi seilte fra Leka til Rørvik for nå fikk vi faktisk seilvind igjen. Det gøyeste med seilbåt er å seile. Lurer på hva som er gøy med motorbåt igrunnen. Å legge til kai uten å få en haug med ufordelaktig sidevind i riggen kanskje?

Rørvik var heller ikke noen perle. Og de har i motsetning til Brønnøysund ikke et eneste register å skryte av. Men i dag har vi ankommet en perle, nemlig Vingsand. Her er et buldemekka midt i havgapet og vi testet noen høye steiner. Både Kristin og Christian klatret helt til topps. Christian synes det var litt ergerlig at det hvite singletten han kjøpte på Cubus i Rørvik gikk i ett med huden på de muskuløser armene hans. Han ble også litt skuffet når vi forklarte at Cubus ikke er et klatreklesmerke.

Grunnen til at jeg sier sånne teite ting om Christian er at jeg ikke turde å klatre helt opp selv. Og jeg som har klatrebukse fra E9. Som jeg tilogmed har gått i operaen med. Kristin var den første som turde klatre helt opp. Hun er også litt teit.

Vi ble faktisk så varme av buldringen at vi bare måtte bade. Riktig sommerslig i Trønderland i dag. Selvsagt grillet vi i solnedgangen etter badet. Blir det mer idyllisk nå så spyr jeg.

Sjelelige gnagsår i paradis (Helgelandskysten)

Den som tror at alt er harmoni og fryd og gammen mellom kapteinen og hans besetning til enhver tid, trenger ikke tro omigjen. For det er det. Overstadig godt humør, vil noen si. Men det er klart, vi kjenner litt på sjøfolks vanlige plager, som sjørbuk, halusinasjoner og gnagsår på sjelen. Nå er det jo 24. mai og lukene i kalenderen er tomme. Reisen har bygd seg opp mot et veldig klimaks, fra sludd og motvind nord for polarsirkelen til sommer og sol og kurs direkete mot Ylvingen og Himmelblå. Det er klart at det mentale sammenbruddet måtte komme.

Sint kaptein

Først var det Lars som ble fortvilet og sint over at vi må haste videre, nå som vi endelig har kommet til padleparadis. Han tok ut frustrasjonen med å trampe opp på Rødøyløva kl 6 på morrakvisten, med kona halsende bak. Vi så vel ut som et klassisk ektepar på tur. Og det er vi jo ikke. I dette psykologoiske tilfellet ble det tatt i bruk et godt gammelt Trosby-triks: "Vi må fokusere på hva vi har, og ikke plage oss selv med å tenke for mye på det vi ikke har" Vi har fantastisk vær og utolige omgivelser, et hjem som flyter, god helse (ja, bare le du over dette kjerringpunktet, men glad er jeg for det) godt mannskap, godt vennskap og overfylt barskap. Fortsatt fyllt opp av Walters mandler. Det eneste vi ikke har, egentlig, er nok tid.

Så kom min mentale nedtur.

Etter den mest vidundelige padletur ever, med lånte kajakker fra Havnomaden ved Husvær skulle man tro at ingenting kunne knekke humøret. Vi var så høye på naturopplevelser at enhver junkie kunne misunnt oss rusen.

Etter den mest vidunderlige padletur, ever, byttet Lars vest og brukte min for å trene litt rulling og skulling med veiledning fra Bent (Havnomaden.no)
Jeg kom på altfor sent at jeg hadde lagt mobiltelefonen min i den vesten, uten klær på. Der lå den naken og full av saltvann og sikkert svimmel og faktisk helt død etter rundrulling i iskaldt vann. Jeg ble sur og mutt, selvsagt - selvom jeg hadde meg selv og takke. Men her kom Lars med sitt psykologiske knep: en is fra butikken og et hellig løfte om at jeg får overta hans iPhone når han har fått kjøpt den siste utgaven som er rett rundt hjørnet. Kall meg gjerne enkel, men jeg ble straks blid som ei sol som skinner på Vega og Dønna og speiler seg i havet.

Kristin, Christian og Rune stadig like blide

Selv når Christian kom i skade for å spise opp hele pannekaka som han sa han skulle dele med Kristin, gikk det helt fint. Kristin latet som hun ble sur og ville slå opp, men vi så at hun bare tøysa. Rune, derimot, verken klager eller syter. Han synes nok det er litt lite sang ombord og kommer ofte opp med en melodi som vi alle kan gå og nynne på. Vi har vært innom " Jeg er Pinky, Pinky er mitt navn" og "Reinert med beinet" og "Himmelblå"
Et riktig superhelt-lag er det vi snakker om, bare se på denne filmplakaten:

Dagen til kai ved Havnomaden har vært en skikkelig drømmedag med padling og avslapping i sommersol. Bikinien har vært på og dynene har blitt luftet. Vi driver ikke med dyneløfting, såklart men viser likevel et bilde av mannskapets stars-and-stripes-dyner med de syv søstre i bakgrunnen:

Lunsj på Støtt, og stadig feil vind

På idylliske Støtt, sør av Sørfugløy, fant vi en Moods of Norway location. Her ble det tatt en del fashionshoots. Rune viser det siste fra Hemlig Hansen samt lue fra Norrøna. Ingunn viser det siste innen operabekleding fra E9: bukse og lue. Stikkegenser fra Hennes & Mauritz. Økologiske sko som er 100% nedbrytbare og kan bryte sammen når som helst.

Vi handlet wienerpølser på butikken på Støtt. En skikkelig staselig butikk med både stettfat og skruer og mat. De hadde alt unntatt ketsjup. Men pølselunsjen var super. Christian stod for den. Kristin stod for middagen som ble nytrukket torsk. Christian mente det var like lett å trekke en torsk som å trekke pølser, så han kunne ikke helt begripe hvorfor vi var så overmåte fra oss av begeistring over fiskemiddagen.

Jeg gjentar: det var Kristin Ellefsen som fisket, sløyde og lagde torskemiddag. Men hvem fikset potetene? Det hadde vi jo ikke på lager. Den i besetningen med de lyseste lokkene - unntatt Kristin - måtte sjarmere en lokal Rødøyværing for å få poteter. Det ble Christian. Han stålsatte seg for å gå fra dør til dør. Men traff blikk i første stående. Han fikk tilogmed mandelpoteter av fruen i huset! På spørsmål om hva han måtte gjøre for å få de herlige potetene, var han taus. What happens in Rødøy, stays in Rødøy.

Ps været var dritfint i dag, vinden var først i mot oss, sterk og fin, så dreide den i riktig retning og avtok helt. Men vi fikk prøvd genaker og det var kult. At vi i tillegg har hatt flere vellykkede til-kai-leggings-manøvre gjør at vi nok kan begynne å bli litt kjepphøye. Så nå kommer det sikkert en brøler snart.

Buldring på Sørfugløya

Først et lite resyme fra gårsdagen: Vi lå værfaste i Bodø og hadde fått vårt nye mannskap Kristin og Christian til bli husvarme. Det betyr at de har fått innføring i i toalettrutiner, hvilke luker som skjuler hvilke skatter og endel viktige regler ombord i båten. Vel, strengt tatt er det vel bare en viktig regel:
den siste sjokoladebiten er alltid Ingunns. Oppgavefordeling ser ut til å gå av seg selv:

Buldring med Bodø klatreklubb

Siden været var skikkelig dårlig hang vi oss på den lokale klatreklubbens inneklatretreff. Her innførte vi noe helt nytt, nemlig synkronklatring. Det minner om synkronsvømming men vi har ikke badehette. Vi lage vakre formasjoner, ofte i stjerneform:

 Kristin synkronklatrer helt solo:

Christian og Ingunn var litt sure i regnværet, særlig siden det ikke gikk noen særlig busser

Lars og jeg feiret 5-års bryllupsdag i går og vi regner med at det er aluminiumsbryllup, så derfor feirer vi i en alu-båt. Vi fortsatte feiringen i dag, på Sør-fugløy. Vi kysset på en stein i havgapet:

Her var det veldig mange fine steiner, og vi buldret og hadde det sabla artig. Lars og Kristin var skikkelig flinke og gikk begge en 6a! Gratulerer! Jeg synes ikke jeg fikk ordentlig grep på buldringen i dag og jeg er ikke sikker på om luretrikset med en krabbeklo tilførte stilen min noe særlig.

Men omgivelsene var fantastiske og tydligvis veldig inspirernde for alle med kamera. Og det har dem alle sammen. Det kan for bli mye bilder fremover, mend proffe fotografer ombord. Og ikke minst med så mange hoppende glade modeller:

17. mai i Svolvær og dagen derpå i uvær

Her følger 17. mai programmet i Svolvær: Det er muligens ikke helt identisk med det offisielle programmet, men det var tjukt av folk på alle programposter)

08.00 Nasjonalsangen avsynges av solist Lars Verket på Svolvær gjestebrygge.
08.05 Russen hører sangen og kommer til Svolvær gjestebygge for å få frokost.
08.15 Frokost for russen og øvrige beboere ved Solvær gjestebrygge
09.00 Russen hopper i havet ved gjestebrygga og filmes av NrK (øvrige bryggebeboere er linselus)
10.00 Kaffe og is hos bakeren på torvet.
11.00 Barnetoget ankommer torget. Hornmusikk.
11.15 Tissepause. (Hvorfor skal alle ha tissepause samtidig hos bakeren på torvet?)
12.00 Taler av barn på torget. Mer hornmusikk.
12.05 Alt for mye hornmusikk.
12.15 Klatretog oppover til Svolværgeita
13.00 Valg av kø ved innsteg til klatrerute.
13.30 Servering av Snickers i køen
14.45 Klatrelag Anne og Ingunn marsjerer opp ruta "baksida, 5+" etter Folkehøgskulen.
16.00 Nasjonalsangen avsynges ved hylla ved rapellfestet av Folkehøgskulen.
17.00 Klargjøring av 17. maibåten ( nesten det samme som 17. maitoget)
18.30 Dagens 17. maibåtgeneral ankommer 17. maibåten ( Rune Braadland)
19.00 Festmåltid på 17. maibåten. Canard-paté fra Grenoble.
20.00 Avgang for fulle seil og fritt for hornmusikk. Destinasjon: Nordskott ved Steigen. Hurra!

Her møter vi lokalbefolkningen i sin beste søttenesmaiskrud: Tanta til Therese, kusina til Therese m. mann.

Anne og Ingunn toger mot le Chevre de Svolvaer, eller Svolværgeita.

Toppen av Svolværgeita, Ingunn skrever og strever med å få seg selv og Anne i rapellmodus. Folkehøgskulen under.

Dagen derpå

Vi våknet opp i blankstilla ved Steigen. Vakkert som bare det. Gikk naturlig nok for motor til Kjerringøy. 

Vi manøvrerte i havna som om vi aldri hadde gjort noe lignende ved ankomst til Kjerringøy. Her var det ingen Hamsundskikkelser å se, hverken han Mack eller Rosa eller han Benoni. Men noen må ha passet på husan så lenge, for det var nymalt og pent og skikkelig. Som i en Tv-kulisse.

Etter lunsj ble det frisk seilas videre til Bodø. Fartsrekord og reving og sjøsprøyt og moro. I bodø har vi nå byttet mannskap. Han Rune bytter vi ikke bort for alt i verden. Og vi vil selvsagt savne våre franske fjellgeiter, Anne og Fred, men vi føler oss trygge på at Kristin og Christian også kan ta oss med på mye gøy til lands og til vanns og i luften med. Nå har de allerede arrangert en utflukt her i Bodø med egen sjåfør, som de tryllet frem - så nå må jeg gå!