Allo allo - we are zinking!

Are yo zinking? Vat are yo zinking about? Omtrent slik foregår kommunikasjonen ombord. Vår kjære seilkyndige Richard er som tidligere nevnt dreven i seiling, men seiling er et lagspill og det er artig å kunne snakke sammen  når man skal spille på lag. Vi må skjerpe oss for å snakke et skikkelig enkelt engelsk og særlig Lars sliter med det. Han har opparbeidet et altfor stort vokabular gjennom å lese allverdens bøker på engelsk. Men alle bøkene har jo ikke hjulpet på østlandsaksenten. Så han strør om seg med vanskelige ord med en uforstålig Thor Heyerdal-aksent og Richard ser ut som et spørsmålstegn eller et anførseltegn eller et hvilket som helst tegn. Men her segler vi og da er det bare smil å se - og det er et tegn på glede.

Vi har prøvd å finne frem til ord som kan brukes underveis. Nå har jo Lars og jeg nettopp lært oss fagutrykkene som rev i seilet, sette et spring, lus og lik og denslags. Alle kan jo se at det ikke bare er å oversette til engelsk sånn på direkten: We have to put a fox in the mainsail. Look at the corpse behind.
Nei, vi har heller funnet ET ord som dekker det meste, nemlig thing. Red thin thing (lus) the steel thing (staget) the genaker-thing (genakerstrømpe) the chesscutter-thing (ostehøvlen - by ze way: why do you cut zo tzin slizes of cheeze when yo are so rich people in Norway?

Fra Ålesund over Stadt til Silda

Vi fikk jammen god medvind og kremseilas over Stadt. Så hvem er redd for den store stygge stadten?! Nå har vi cruiset over både Lopphavet og Vestfjorden og Folda og Hustadvika og Stadt, så dersom hovmod står for fall får vi vel en heidundrandes trøkk i trynet forbi Jæren eller Listalandet.
Silda var forøvrig en skikkelig idyll - igjen. Nord-vestlandet har imponert. Vi har ikke lagt inn lange stopp langs dette stykke Norge, det får vi ta igjen en annen gang. Det er jo så nært hjemme. Iallefall sammenlignet med Finnmark og Troms.

Redersønnen
Fra Silda seilte vi (for fulle halser og i høyhalset genser) mot Den norske hesten. Den ruver i havet  - riktignok litt salrygga - ved Værlandet med sine 468 meter. Der tok Dagi, redersønnen oss med på en morgentur til toppen. I turbeskrivelsene om den toppturen sies det at man må passe godt på ungene sine der oppe, for det er stupbratt ned.

Vel nede tok vi et bad. Richard ble brått minnet på at han ikke var på tur i middelhavet. Kaldt var det. Men vakkert.