Vi seiler alene

Nå har vi hatt en ukes pause fra seilerlivet. Lars og jeg har vært hjemme for å jobbe. Dvs. hjemme har vi jo ikke vært, for vi bor jo i båten, og den har ligget på en trygg og fin brygge på Sotra. Lars dro på oppdrag som padleguide i Telemark og jeg dro på kontoret. Der hadde de lært seg å leve helt fint uten meg og nå lurer jeg på om jeg står i fare for å bli overflødig. Det tar jeg ikke så tungt, det viktigste nå, når det gjelder jobben, er at jeg rekker å komme til Kristiansand med båten til feriestart. Sånt må man jo ikke gå glipp av. Det var forresten veldig fint å komme hjem til båten igjen på Sotra. Den glinser i som en bling-bling i kvelslyset:

Jeg har jo hatt blogg-pause også. Det har ikke vært noe særlig å skrive hjem om når jeg var hjemme uten å ha noe hjem der. Det har vært flott å møte venner og sønner og kolleger (jeg tror de merket at jeg var på kontoret) Det er interessant å se hva vennene mine spør om. De fleste vil høre om alle skiturene og klatreturene og særlig om de pinlige og vittige opplevelsene. Men så har jeg noen venninner som driter i toppturer og action og fysiske bragder. De vil vite hva jeg føler! Og hva jeg har følt underveis! Hvordan kjennes det, liksom?
 - Eh, jo, det er fint, sier jeg. Det er jo selvsagt ikke dekkende, jeg må jo grave dypere i føleleslageret enn det. Jeg tenker meg om og forteller at jeg har vært sur bare EN dag. Det bør vel si noe om den følelsesmessige situasjonen.
- "Hvor ofte er du sur i en vanlig fem ukers periode, da?"
- "Nja, en dag omtrent."
- "Da er du jo akkurat like sur som før da!"

Ok. Har flyttet i båt og er like sur. Men det hender jeg er blid også. Her har jeg nettopp fått servert østers og slurpet den i meg som man gjerne gjør i celebre kretser. Hvis du synes festantrekket er pussig må du tro omigjen. Hvis man kan gå i klatretøy på opera, kan man vel stille i tørrdrakt på østersfest.

Vel, den som serverte østers var Ronny som er en skikkelig kjenner. Han har østers gående på beite på hemmelige steder ved Sotra. Ronny og noen andre ivrige padlere tok oss med på flott padletur utenfor Sotra i går. Det var sykt fint, rett og slett. Og det ble ikke bare østers på menyen, nei, det ble sannelig andre boller, nemlig kråkeboller.

I dag har vi seilt alene, Lars og jeg. Helt uten støttehjul. Ingen seilkyndig ombord, uten oss selv. Og jeg må si at vi er ikke særlig mye dummies nå lenger. Alt har gått fint. Det er jo kjempekjedelig. Og veldig deilig. Jeg må jo legge merke til hva jeg føler nå, så jeg kan gjøre rede for det når jeg kommer hjem. Deilig kjedsomhet kan jeg kjenne. Stekt torsk til middag og padletur blant øyene ved Fitjar, kjentes også godt. Jeg kjenner også at det umulig å få lagt seg tidlig nok når man ligger og dupper i lyset fra den norske midtsommarnatta. Men det er jo ikke noe hast, jeg må bare rekke hjem til feriestart.