Propp i systemet i Toulouse

Torsdag 25.09. Vi hadde banka to stenger i bakken til fortøyning før en sluse som akkurat stengte da vi kom på kvelden. Denne gangen var vi dessuten ikke særlig heldige med kveldens restaurant. Det var mer som en slags veikro og maten var like smakløs som på norske veikroer. Selvom vi et øyeblikk trodde de hadde ulv på menyen. Det viste seg å være en havets ulv, antagelig steinbit. Men Tale var superførnøyd med kvelden, hun som liker det feiltastiske og elsker rusk i forgasseren. Neste morgenen startet med trollsk tåkedis. 

Nå var det ingen tid å miste, for jentene skulle rekke et fly fra Toulouse i femtida. Det så ut til å gå akkurat, vi skulle sladde inn i byen og de skulle hoppe av i fart etter tre sluser inne i Toulouse sentrum, omtrent ved jernbanestasjonen. Rett før tredje sluse, gikk alarmen. Motoren kokte. Skipperen slo av motoren og lot båten gli inn til siden i et buskas langs bredden. Trikset med å spyle varmt vann ned i filter og vanninntak virket ikke. Tiden gikk. Jentene måtte dra. Det ble en tåredryppende avskjed. 

Og der stod skipperen, omtrent så betutta som bare hun kan være. Fremmed og liten i en stor, ukjent by. Fuck rusk i forgasseren.

Dette var ikke artig. Det ble mer feilsøking i båten og denne gangen var det definitivt impelleren. Den hadde null tenner igjen. Den ble byttet. Men. Det kom likevel ikke noe vann i systemet. Det satt tydeligvis en real propp et sted.

Skipperen syklet til havna (Le capitainerie) i Toulouse og fikk snakket med en hyggelig dame som ringte og avtalte tid med en båtmekaniker neste dag. Da var det bare å prøve å slappe av der på bredden i buskaset med en uteligger som nærmeste nabo. Merkelig nok sov skipperen bra. Med så mange gode mennesker der hjemme som driver med bønn og sånn, skulle det ikke forundre meg om det spilte inn på trygg, god nattesøvn. 

Lørdag kom reperatøren. Han var så liten av vekst at jeg var fristet til å spørre om han ville sitte i en luke under resten av turen - sånn i tilfelle flere tekniske problemer. Han åpnet slangen nede ved ventilen til vanninntaket og prøvde både å stake og pumpe luft igjennom. Luft funka. Proppen ble blåst ut. Antagelig noe plastikkdritt. Ikke kast plast i naturen da, værsåsnill! 

Etter dette fikk jeg hjelp av en eldre norsk herre i havna til å få båten gjennom siste sluse og nå ligger jeg til havn i Toulouse, uten busk og kratt stikkende inn i lukene. Nytt crew kommer ved midnatt. Toulouse er en fin-fin by. Ikke si det til jentene, de hadde nok likt å hatt et par timer her i bytte mot et par sluser. Hvorfor kjøre sluser når man kan gå og kjøpe bluser? 

Sluseteori og empiri på Canal de Garonne.

Med mye sluseteori  innabords satte vi i gang på dag 3 og ting stemte bedre og bedre. Jentene kastet fine taukveiler, klatret opp stiger og hadde full kontroll på den 10 tonns tunge båten i slusene. Tale filosoferte over om det var viktig å være flink, hun foretrekker å være feiltastisk. Skipperen ville gjerne perfeksjonere, litt for å gjøre alle fordommer til skamme; hvis noen skulle tro at damer er dårligere mannskap enn menn. 

Skippern ble meget fornøyd utover dagen. Helt til det smalt i en sluseinngang. Det var som om båten ble dratt sideveis inn i åpningen. Fenderplanken ble smadret og delt i to. Det ble en bulk i Hilaritas. 

Båten bak måtte ha to forsøk på å komme inn. Etter dette satte skippern hele besetningen på dekk med fendre. Det var lurt, for de neste slusene gav båten den samme behandlingen. Men da tok fendrene trøkken. Vi fikk høre i etterkant at det var fire dårlige sluser med sterke sidestrømmer. Mannskapet var skikkelig på alerten etter dette, de hadde tilogmed funnet frem sjømannsantrekket med striper på.

Bulk i båten er ikke gøy. Skipperen ergret seg, men hadde ingen å skylde på - utenom muligens sluseingeniøren. Det hele ble bøtet på med en fantastisk middag i Agen. Kaninlår i en vidunderlig sennepssaus. Samtalen rundt bordet gikk som vanlig om heftige temaer, denne gjengen er dårlig på smalltalk og snakk om vær og vind. Temaet var angst. Og da tenke skippern at det er bedre med bulk i båten enn søvnløshet og angst man ikke kan komme seg unna. Eller andre tyngende diagnoser for den saks skyld. Riper i lakken og utvendige sår er tegn på levd liv og ville eventyr, den glatte og perfekte hører til i et annet levesett.

24.09. Etter en GOD NATTS SØVN (hipphurra!) bar det videre sørover. Sluserutinene var fantastiske. Men da dukket nye problemer opp: det røyk av eksosen og kom ut lite kjølevann. Skipperne prøvde å sjekke om inntaket var tett, men det fristet ikke å dykke i det grønne vannet. 

Dermed spylte vi heller vann gjennom den andre veien - og da gikk det som det skullle! Dette skjedde parallellt med lunsjoppdekning. Her surrer vi ikke bort tiden! Liv Karin kjører litt hjemmekontor samtidig.

Vi kom til Moissac på kvelden og hadde nok en fulltreffer på restaurant om kvelden. 

25.09. På dette tidspunktet hadde vi sett noen mønstre i sluselivet - iallefall sånn det er for dem som ikke en pensjonister og har et hav av tid. Vi skulle rekke et fly i Toulouse. Disse beskjedene ble gjerne ropt ombord: Ta på deg truse - det kommer en sluse. Eller: Når kaffen er klar, er slusa not far. Eller hvis skipperne unnet seg en do-pause: Skyll ned i do, det kommer en bro (broene var så smale som en sluseinngang og mannskapet ville ikke kjøre gjennom.) Det ble også snakket endel om sluseangst, slusekoreografi og slusefilosofi. Og en slusefrokot tar ca to timer, for den starter ved første sluse og blir avbrutt mange ganger av flere sluser - helt til croissantene og kaffen er fortært.

Kari ble vår Madam Boulange, for hun gikk til Boulangerie og kjøpte brød hver morgen. 

Jentene sørget for å kjøpe urter og blomster sånn at den kule båten skulle få et feminint, koselig preg. 

Det var ellers akvadukter og vannveier midt gjennom byer og mye fint å se på. Liv Karin koste seg med alt det franske.

På dette tidspunktet følte skippern at bekymringer og problemer kunne holdes i sjakk, for det bør det ikke være noen tvil om: at det er rikelig med mulighet for bekymring på en slik tur. 

Men akkurat der, over akvaduktene syntes hun at alt var lett og verden var god. Den godfølelsen skulle ta en brå slutt dagen etter - i Toulouse. Etter at det vidunderlige jentemannskapet hadde hoppet av i fart - for å rekke hjem til fredagstacoen. Nå er det ikke morsomt. Det er det forhåpentligvis i morgen. Bon Nuit. 

Dårlig research i franske kanaler.

Tormod og Hans mønstret av i henholdsvis Pauillac og Bordeaux. Nå var skipperen klar for jentetur. Liv Karin, Tale og Kari fylte båten med kjoler, bøker og vesker i Bordeaux. De hadde fått oppgaver som handlet om forberedelser til turen: Tale skulle foreksempel finne sykkelturer langs Canal du Midi. Hun hadde kjøpt en bok om dette, men fant ingen sykkelstier på strekningen Bordeaux til Toulouse. Liv Karin skulle finne de beste rastaurantene i Canal du Midi, men hadde heller ikke noen treff. Det viste seg at Canal du Midi starter i Toulouse. Der jente skulle mønstre av. Da begynte noen å fable om at vi muligens bare skulle putre opp en elv med industri på alle kanter, helt til den egentlige kanalen begynte. 

Hvem hadde skylda for denne ekstremt dårlige researchen? Tja. Skipperen hadde brukt mer energi på å fikse ankervinsj og øve til  VHF-eksamen, enn å planlegge turen i detalj. Og jentene hadde jo på en måte gjort jobben, men stolt fullt og fast på at skipperns stredsangivelse var korrekt. Jaja. Vi startet på turen, bittelitt for tidlig, på søndag 21. sept. For tidlig til å få medstrøm under den beryktede Port de Pierre. Det var virkelig sterk motstrøm. Vi presset skuta igjennom. Det gikk på andre forsøk. I ettertid ser vi at vi burde ventet. I det hele tatt handlet de to første dagene om at vi alltid var for tidlig ELLER for sent ute. Eller at vi googlet noe vi burde ha visst akkurat for akkurat 20 minutter siden. Utrolig dårlig reaserch. Men utrolig god stemning. Her hadde vi stålsatt oss for Industri-sightseeing i Ruhrområdet - og alt ble mye bedre enn forventet. Floden minnet om Afrika til tider, og innimellom så vi et glimt av franske slott og vinmarker. Og vi ble etterhvert innhenten av medstrømmen.

Det gjelder å senke forventnigne til det absolutte lavmål, så blir alt en opptur. Vi var innom Cadillac og besøkte et digert slott og det var fint. Men da viste det seg at vi ikke rakk å komme innafor slusa i Castet litt lengre nede i elva. Vi ble henvist til en ventebrygge utenfor slusa. Utenfor byen. Og uten landforbindelse. Uten mat i kjøleskapet. Men vi lot oss ikke stoppe. Jolla på vannet og over til den bratte og sleipe elvemunningen.

Bredden var full av stikkebusker og helt uten fortøyningsmuligheter for jolla. Vi prøvde å dra den opp den bratte skråningen. Men da vi stakk oss til blods på leggene (sjekk bildet av Liv Karin) ringte det noen bjeller hos skippern. Torner og gummibåt er ingen god kombo.

Skippern fant en slegge og en jernstang i båten-som-har-alt, og dermed hadde vi fortøyning for jolla. Vi gikk til byen Castet- som faktisk hadde en restaurant. Akkurat ved slusene, som vi altså ikke hadde sluppet inn gjennom. Maten var herlig. Og vi klarte såvidt å komme tilbake i båten uten for mye tornestikk og utsklidninger i elva.

Neste dag var vi klar for første sluse etter en deilig kaffekopp i morgensolen. Alle hadde fått instrukser. Hvor vanskelig kan det være, liksom. Dette tok vi ganske lett på. Bildet viser øving på taurutiner.

Det var ikke lett i det hele tatt. Liv Karin mente det var så tungt som ca 10 tonn. Hun prøvde nemlig å holde hele båten inntil slusekanten med sin egen håndkraft. Det ble ropt noe om å få lagt tauet rundt kryssholtet og dermed kom situasjonen under kontroll igjen. 

Siden ble vi flinkere. Og flinkere. Helt til progresjonen avtok igjen. Det ble dårlig presisjon i taukasting på land og noen ganger heket tau seg når det ikke skulle hektes. Alle ble varme og svette under den franske sydensolen. Dermed tok vi en badepause. Skippern vrengte skua inn til en brygge hvor jentene hadde sett en badeplass. Det var skjønt. men det hjalp ikke nevneverdig på prestasjonene. To personer i crewet har verdens høyeste utdanning, en av dem er til og med professor. Men hva hjelper det? Hele båten flyter av tjukke bøker om allverdens teorier, men her er det taukasting i praksis som gjelder. Skipperen gremmes.

På et punkt ble det bestemt bytte i oppgaver. Kari var begeistret over å skulle være den som går i land og trykker på sluseknappen (selvbetjenete sluser), Liv Karin gledet seg til å være Lasso-Laila bakerst. Men Tale mente omrokkeringer i laget ikke ville gjøre ting bedre. Hun hadde trivdes på bakre flanke, på tross av mange feilpassninger med lassoen. Da vi kom til neste sluse var den stengt.  Vi kom ikke inn. Vi var 20 minutter for seine. Igjen. Tale mente det skyltes omrokkeringene og dårlig lagstyring, og ville heller kaste treneren. De andre så for seg laget uten skippern og protesterte. Vi banka jernstanga i gresset på bredden og fortøyde. Igjen.  Vi tok en kveldstur i den vidunderlige franske byen, som ikke hadde noen åpen restaurant. Ostesmørbrød i båten ble løsningen og vi la en slagplan for å øke slusekompetansen. Den teoretiske biten i salongen gikk strålende, crewet er storslaget på slusefaglig TEORI.

I morgen skal vi prøve empiri. Eller virkeligheten, på norsk.

Bretagnekysten- i motvind og sol.

Vi hadde kjempet oss frem i motvind deler av seilasen sørøstover til Belle Ile, og det lå an til fortsatt frisk bris fra sør-øst, da vi var klar for å forlate øya tirsdag 16.09. Tormod sjekket yr.no som kunne fortelle at det ville dreie mot sør kl 14. Da satte vi seil og la vi kursen ut i Biscaya, omtrent mot Bilbao, og satset alt på at yr ville ha rett og hjelpe oss på en bedre kurs i to tida. Alternativt måtte neste crew bytte om billetten fra Bordeaux til Bilbao, mente Tormod. Men så ble det som yr hadde sagt. Utrolig artig å sitte og se hvordan vinden dreide akkurat kl to, og vi kunne slå og sette kurs mot Ile’Yeu og Joinville.

Vi ankom Joinville til sen middag, tok kvelden og var på ‘an igjen neste morgen. Dette kan høres heseblesende ut. Ja. Det var dette med skipperns øyemål på avstander da. Alle ombord var enige om at man gjerne kunne brukt to uker til i dette området.  Øyhopping på Bretagnekysten kan anbefales! Flotte havner og franske, hyggelige småbyer. Heldigvis koser vi oss til havs i sol og mild motvind, 10 - 12 timer i døgnet. Vi har en liten anelse om at vi har vært heldige med været - tross motvind. Det er lett å se at kuling eller storm fra Atlanterhavet vil gi heftige forhold her. 

Skipperen har kvikknet veldig til og er tilbake i byssa for fullt. Nå svært inspirert av de franske råvarene. Lun chervre med nøtter, spekepølse, melon og andre godsaker til lunsj.

Når vi er inne på arbeidsoppgaver, så er det tydelig at Hans og Tormod begge tar ansvar for at det er nok kaker ombord. De overgår faktisk Haralds kakeinnkjøp. Her er posen full fra det lokale bakeriet i La Rochelle. 

De er ikke bare begeistret for kakene bak disken, men også de unge jentene som står til tjeneste bak terter og croisanter. 

I Rochelle fikk vi en herlig formiddag, siden vi ikke kunne komme oss videre før ved høyvann kl 12, på torsdag 18.09. Vi hadde blitt møtt av en havnevakt midt på natten som geleidet oss innenfor en sluseport. Båten var for lang til å ligge i den første havnen. Det skal sies at vi ga det et ærlig forsøk: vi prøvde å presse oss inn foran en stor gummibåt, men bakket ut da vi innså at øyemåtet hadde sviktet - på alle tre! Vi var nær ved å punktere gummibåten med ankeret. Da hadde vi jo fått plass. Og kjeft, antagelig.

Men La Rochelle var fantastisk! Middelalderbygninger og flotte gater og torg. Og fine bakerier som sagt, med fine jenter i. Skippern synes det er fint å være på guttetur. Men.

Her kom vi altså inn i nattens mulm og mørke for å torpedere gummibåter, men ble stoppet av havnevakten. Bildet er tatt på vei ut. I nok en solskinnsdag med vinden midt i fleisen.

Litt æksjen fikk vi i noen strømmer i sundet ned mot Port Royan. Og ved noen ville, brytende bølger i utgangen til Atlanterhavet igjen. Ellers handlet det mest om å kjøre motorbåt og se på fine strender og øyer. Og spise kaker. 

Vi fikk en god natt i Port Royan før vi satte igang arbeidet med å klargjøre for demontering av mast. Ferden går i de neste to ukene inn i Canal du Midi og der er maxhøtden 3,3 meter. Vi var forberedt på en himla jobb. Men det var gøy. Skipperen løp rundt og satte merkelapper på alt Tormod og Hans plukket fra hverandre. Det skal jo på plass igjen etterpå. Det var sol og varmt og ikke det minste motvind. Men vi fikk tid til kakepause. Hans ba tynt om do-pause når kaffeeffekten slo inn, men der satte Tormod foten ned, her skulle det jobbes!

Vi tøffet Hilaritas bort til den skumle krana. Båten ynket seg litt og var gjenstridig ved ilandleggingen. En slik kastrasjon ville den helst slippe. Men skipperen viste ingen nåde. Hun klatret selv opp i masta med løftestroppene til krana. Deretter løsnet Tormod og Hans alle stagene. 

Vips, var båten klar for kanalcruising. Tormod og Hans fikk nå sin siste sene motorbåttur, på vei til Pauillac, litt før Bordeaux. Lørdag 20.09 er det klart for jentetur! Skipperen har noen venninner som synes seiling mellom Bordeaux og Toulouse hørtes ut som er velsmakende reise. Jeg er redd kompetansenivået ombord på Hilaritas synker dramatisk den neste uka. Den som leser får se.

Scilly til Brest - ikke akkurat en fest.

Vi la nøyaktige seilingsplaner for å ankomme Brest i det tidrommet (ca et kvarter) som er mulig å komme inn p.g.a tidevannsstrømmene. Vi skulle seile i 19,5 timer og bare cruise inn i på nordøsten og medstrøm -sånn som vi hadde fått for vane. Men denne gangen spilte vinden oss et puss. Det blåste godt fra SØR-øst allerede da vi stampet oss ut fra hyggelige Scilly på fredag morgen, 12.09. Vinden i fleisen: ikkje bra.

Kursen vår minnet mer om en atlanterhavsferd. Richard fant fram litt Jamaicamusikk og prøvde å løfte stemningen på det viset. Men nordmennene ombord hadde jo konkludert allerede ved Flekkerøya at å krysse store hav ikke er noe for oss. Så vi prøvde litt ulike strategier. Stamping mot syd-østen i andre retingen ville føre oss til England, eller i verste fall Norge. Det ville vært stusselig å ende opp i Hånesbukta i vinter likevel. Så vi seilte med friskt mot i retning Portugal og håpte på samme gode flaks som tidligere. 

Vel, det ble en lang tur. En slags svipptur langt ut i Biscaya. Når vi hadde seilt i de ca 19,5 timene vi hadde tenkt, krøp vi til korset og kjørte for motor mot Brest. Da hadde vi ca 12 timer med motorputring forran oss. Brødet var muggent. Lapskausen var spist opp. Båten var møkkete. Skjorta var ikke akkurat rein. Men toalettet funket bra! Det gjelder å holde fast ved det gode man har. Tenk å ha et bra toalett!

I Brest ble det bytte av mannskap. Første etappe var over. Totalt sett har etappen vært en fest: for et mannskap! For et vær! Og for en båt, har Harald sagt ca fire ganger om dagen. 

For skipperen var det litt vemodig å ta farvel med de tre gutta, men på den annen side ventet nye eventyr med nye gutter. To karer med mye seilerfaring mønstret på: fetter Tormod og Hans Gaukstad. Tormod tok straks over cowboyrollen. 

Siden Hans er politi blir vel han mer en slags sheriff i denne westernhistorien - på Frakrikes røffe vestkyst.

Vi somlet ikke, satte seil søndag morgen -  i altfor lite vind. Men flott var det, og cowboyen dro i hyssingen og trimmet den slappe genakeren etter beste evne. Hele dagen gikk i sneglefart og på kvelden og natta kom vinden. Mens skipperen sov kunne cowboyene og sheriffen juble over en flokk delfiner i morild! De kom som lysende torpedoer mot skutesida. Godt disse gutta ikke er så gamle at de seilte under krigen, for det kunne fort blitt traumatisk. Tvertimot, dette er to unge, spreke karer, -bare de får middagshvilen sin. Og finner lesebrillene for å se på kartet. 

Vi ankom Belle-Ille til lunsj, hekta oss på et par bøyer og siden har vi roet det hele ned på denne svært vakre øya - etter frisk start med nattseilas. Skippern liker friske starter. Og deretter bare øker vi på. 

Flaks og uflaks i Irskesjøen

Før vi forlot de skotske fjordene tok vi en natt og halv dag på Islay, Port Ellen. Der våknet skipperen opp med tidenes groveste whiskeystemme. Hun ble straks beskyldt for å ha listet seg ut om natten på denne whiskeyøya. Men hun bedyret sin uskyld og mumlet noe om forkjølelse. Richard og Rune derimot gikk whiskeyærend midt på høylys dag, og godt fornøyde de kom tilbake med Laphroaigh i sekken. Ingunn og Harald tok en tur på stranda.

Deretter kjøpe Ingunn helt impulsivt krabber fra en lokal fisker som prutet prisen sin ned på grunnlag av utseende til kjøperen. Utpå ettermiddagen heiste vi seil og satte kursen mot irskesjøen. Her viste det seg at vi fikk litt uflaks, som igjen ble møtt med litt flaks. Det har seg sånn at Irskesjøen er utrolig stor og drøy. Skipperen hadde ikke satt av så mange dager til denne etappen egentlig. Hun hadde tatt det litt på øyemål, sånn som man gjerne gjør i designbransjen. I seilerbransjen måler man helst opp nautiske mil og legger inn litt slack. Så det var jo uflaks. At øyemålet sviktet litt.

Men så var det flaks at vi stadig hadde riktig vind, godt vær og et mannskap som var villig til å seile dag og natt. Etter et kort natt-og morgenopphold i Bangor gikk vi for non-stop til Isle of Scilly. 300 nautiske mil. 3 døgn.

Så fikk Ingunn skikkelig futt i forkjølelsen sin og ble satt ut en natt med astma og pustevansker. Det var jo uflaks. Så ille ble det i mørke nattetimer i den trange captains cabin, at hun var redd livet skulle ende der. I mangel av luft. Det var ikke noe greit, som vi sier på sørlandet. Når man har overlevd nordsjøen skal man liksom dø av astma i lugaren? Veldig lite heltmodig død. Og skikkelig uflaks.

Men da var det jo flaks at vi hadde en doktor ombord. Hun ville ikke vekke ham for tidlig for å spørre om hun kom til å dø, men klarte ikke vente veldig lenge.  Richard var raskt på beina, men doktoren mente han først måtte få på seg buksene, før behandlingen kunne begynne. En litt ny vri på det med av-og påkledning hos legen, vil jeg si. 

Doktoren sa: You will survive! Da ble det straks lettere å puste. Men når skippern var nede for telling uteble jo den vanlige kokkeleringen. Da var det jo flaks at vi hadde en fransk gourmetkokk med oss. Nå høres det ut som vi er fryktelig mange ombord. Vi er fortsatt fire, men Richard bekler mange roller. 

Altså, vi seilte i godt driv nedover irskesjøen i heldig vær, skipperen utslått i kabinen, men med et fremragende mannskap som ordna nattevakter og styrte butikken som om ingenting skulle ha hendt. De var naturligvis bekymret for skipperen, og tittet inn av og til for å sikre seg at det ikke ble snakk om noen lik i lasten.

Skipperen var utslått, men skjønte hun ville stå det over, så da var det bare å ligge og vente på bedring. Nå har vi jo vist gode tendenser til hypokondri ombord, med både høydesyke og jetlag. Så da var det naturlig å undre seg litt om når et eventuelt liggesår kunne inntreffe.

På grunn av sviktende vind, gikk vi inn som snarest i Arklow for å fylle diesel. Vindstille i irskesjøen er jo en absurd idé, men vi ville være sikre. Det hadde blitt tirsdag 9.9, ettermiddag. Det var tidvis lite vind, men desto mer tidevannsstrømmer:

Arklow var en sjarmerende liten landsby og vi spiste mat på pub. Der kviknet skipperen såpass til og ville peise på i seilasen videre, før mannskapet egentlig var helt klar. Det hadde jo ikke akkurat ligget på liggesåret det siste døgnet. Når hun gikk sånn og raslet med sablene, var det noen som mumlet at det kanskje var bedre at hun var litt småsyk? Ikke veldig, bare litt.

Fra Arklow gikk vi rett til Isle of Scilly. Vinden sviktet ikke. God vind fra øst og lite bølger. Skipperen kunne delta i nattevaktene igjen og nå gikk vi to timer på hver. Det ble dermed 6 timer søvn på alle. I teorien. Hilaritas på skarp kryss beveger seg ikke silkemykt, slik hun gjør på slør og lens. Men alle var fornøyd med selve vakten. Fullmåne og stjerneklart.

Skippern fikk en tankbåt snikende inn bakfra og kalte skipet nervøst opp på VHF-en. VHF-lappen er tross alt helt ny og svært ubrukt. Det ble ikke noen umiddelbar respons på den spake forespørselen om det digre skipet muligens kunne se oss på radaren. Bare et grønt og et rødt lys rett mot oss, bakfra. Midt på natten. Og litt pustevansker. Men så skiftet tankeren kurs og skippern kalte opp igjen og takket for kursendringen. Da kom svaret: “No problem, have seen you for a long time.” Juhu, de derre VHF-greiene virker! De kan flytte tankskip!

Vi ankom Isles of Scilly kl 07. Fant oss en bøye i bukta. Her hvilte vi litt. Så tok vi jolla til land og var litt sydenturister. Artig å se at plutselig lå jolla på havets bunn. Det gjorde jo havet også. Bilder fra turistlivet på Scilly:

Fjordcruising i Skotland

Lassocowboyene og skipperen gjorde unna de siste slusene før havet; de berømte Neptuns Staircases. Vi hadde hatt følge med en rusten fiskebåt med to like rustne karer ombord, vi kalte dem internt for Bubbas shrimps. Det så ut til at fisket på andre siden av Skotland hadde vært dårlig, for de smilte lite. Og samtalen ombord var omtrent slik: “Wrraff!” “Juff ! Trraff.” 

I det hele tatt, kanalferden var en fredelig, komfortabel båttur med hjelpsomme slusevoktere og hyggelige mennesker hele veien. Litt kjedelig innimellom, så Harald klippet plenen langs slusen og sov litt mens vi ventet på at slusevokteren var ferdig med lunsjen. 

Vel ute på havet, dvs Loch Linnhe kviknet franskmannen til. Vi heiste seil umiddelbart og Richard smilte bredere og bredere. Han trivdes tydligvis bedre under seil og med saltvann under kjølen, enn å gå med taukveilen på land og lufte båten, som en annen hundeeier.  Men Rune, som jo egentlig er bonde, fikk kjøpt med seg jorbrukslektyre på det Skotske høylandet  og koste seg med traktorblad langt utpå fjorden.

Men for en seilas vi fikk på vår ferd mot Irland! Vi sløret i medstrøm i 8 knop på HELT FLATT HAV! Det var noe annet enn Nordsjøen! Ingen ble sjøsyke. Men når vi alle følte oss litt dizzy etter mange timer i så høy fart, mente Rune det måtte være jetlag. 

Vi gikk inn for landing i Oban første natten (fredag 5.09) Harald lurte på om denne flighten hadde ført oss til Asia et sted, rett i nærheten av Oman. Særlig siden vi snart nærmet oss Bangor, det ligger vel like ved Bangkok, eller var det ved Bangor Wat? Harald filmet litt under cruisingen. Franskmannen gliste. 

Hva handler filmen om? Først skulle det være en historisk film med noen scener fra Aberdeen. Vi stoppet aldri i Aberdeen. Så skulle det bli en naturfilm fra det skotske høylandet. På et tidspunkt ble det en engelskspråklig film, hvor skipperen er stjerna og gutta uttaler seg om ting bak skipperens rygg, litt sånn reality-aktig. Vi får se.

I Oban dro vi avgårde til den maritime butikken i byen med en lang innkjøpsliste, full av forhåpninger. En bøtte, et toalett, en pakning til varmtvanntanken, kart, knagger osv. Vi fikk kart og knagger. Ja,ja. Da vet vi hvor vi skal seile og hvor vi skal henge fra oss sydvesten. Men vi vet ikke hvor vi skal drite. Mulig jeg har nevt at vi har hatt problemer med toalettet ombord. Men nå snakker vi ikke om det lenger. Rune har byttet deler, skrudd, prøvd pumpa, konstatert lekkasje og skrudd igjen, våknet om morgene med nye idéer om reperasjonene. Hatt ekle drømmer om nettene. Nå har det blitt slik at han ikke orker å trykke ned stempelet på presskanna lenger. Han får brekninger av bevegelsen.

Lørdag 6.09 seilte vi sør, sør-østover i superduper cruising med god vind inn fra nordvest. To rev i storseilet og to i genoaen, 8-9 knop og bittelitt krenging og null bølger. 

Regnværet lå like bak oss, sola i fleisen og alle sang og koste seg. Harald hadde blitt lei av en pipelyd i brannalarmen. Han ordnet det med sin egne metode. Å ligge seg til det, på en måte. Han lå iallefall og sov omkranset av alle alarmene ombord og kjælte litt med dem. Nå er det ingen av dem som klager.

Arbeidsfordeling ombord.

Nå har vi vært godt og vel en uke på tur. Om vi skal følge kalenderen og ikke Haralds bergninger. Arbeidsfordelingen har blitt slik: Richard trimmer seilene som om vi er i en regatta. Richard sørger også for at vi alle drikker grønn te og spiser nok grønnsaker og frukt. 

Rune skrur og fikser sammen med Harald. Leser i brukermanualer og finner ut av ting.

Rune navigerer og sender Spotmeldinger http://spot.hilaritas.no/

Harald filmer. Og kaster lasso meget bra. Dessuten er han på det norske landslaget i oppvask. Det går utrolig fort. Legg merke til landslagsdrakta med flagg på armen. Skikkelig profft.

Ingunn er skipper. Hun vil gjerne stå til rors når vi går inn til havn. Unntatt når det er mørke natta og sterk vind. Da får Rune lov til å stå til rors. Dessuten er hun selvutnevnt kokk ombord. Hun blir veldig lykkelig av å stå hjemme på sitt eget kjøkken og lage Thaisuppe i 8,5 knop midt mellom Skotland og Irland. Eller var det mellom Oman og Bangkok? Livet i borettslaget går sin gang. Dugnad (fiksing og ordning) og fells måltider.

Skotland og Caledonian kanalen

Crew med enorm energi.

Vi gikk for motor fra Whitehills i motvind mot Inverness. Havet lå flatt, ingen var sjøsyke og energien ble rettet mot alt som kunne fikses ombord. Både det som er nyttig og bare artig. Typisk bare artig er å finne ut hvordan fjernkontrollen på autopiloten virker. Da må man visst skru fra hverandre konsollet til kartplotter og alt det der. 

Selvsagt finnes det spesialverktøy for slikt ombord. Så der gikk det jo litt tid. Uten helt å komme i mål da. Men hva skal man med fjernkontroll? Man kan jo reise seg og trykke litt på autopiloten sånn annenhver time. Det orker vi.

Men endel annet lot seg ordne. Richard og Harald demonterte opplegget for vindror. Jeg har uansett bestemt meg for å ikke krysse Atlanterhavet og da trenger jeg ikke vindroret. 

Rune ordnet med varmtvannsbereder og skrudde litt mer på toalettet. Ingunn vasket ut av kjøleskapet. Ingenting av dette høres noe morsomt ut. Det høres ut som dugnad i borettslaget. Men det er noe med å kjenne energi og utrette ting. I motsetning til de tre dagene i åpent hav ( eller var det sju dager, Harald?) hvor det gjalt å sitte musestille for å ikke irritere mageinnholdet. Så vi durte for full musikk (Rod Stewarts American songbook) inn mot Inverness, vinket til delfiner, og skrudde opp og igjen og hit og dit. Og spiste joikakaker til middag. Stemning i borettslaget!

Vi hadde også en liten runde om sikkehet ombord. Vi hadde lagt norsjøen bak oss litt i hui og hast, uten å gå særlig igjennom sikkehetsrutiner. Nå som vi siktet oss inn mot en hyggelig kanal var det jo like greit å snakke om hvor nødrakettene og redningsflåten er plassert. Mens vi sjekket alt sikkehetsutstyr ombord glemte vi  å holde utkikk og det dundret et fiskeredskap i skutesida. Uten å hekte i roret slik det gjorde i går. Eller var det i forrige uke? Da ordnet Richard dette. Glemte å nevne det i forrige innlegg.

Vi overnattet i Inverness Marina, veldig ny og flott havn men langt fra sentrum. Neste morgen, altså tirsdag 3. september, putret vi inn til første sluse for å gå gjennom Caledonien kanalen. Det ble litt venting på sluseåpning så gutta satt og funderte på hva de skulle skru på i ventetiden. Og sånn som språket har blitt ombord, litt engelsk og norsk i lett blanding, falt kommentaren fra skipperen: What? Are you going to skru the whole day today again? Slusesjefen tenkte vel sitt.

Vi ble skikkelig gode på slusing. Rune og Richard tok tampene på land og tauet oss fint igjennom. Harald kontrollerte planke og fendre ombord. Skipperens selvbilde svulmet  til brekningspunktet, der hun stord til rors med tre kjekke karer som ordnet opp. Ikke det at de så teite ut, de andre båtførerne i slusene, der de stod med leiebåten sin i de digre oransje redingsvestene sine. Slike som barn bruker. 

Ikke teite. De hadde bare ikke så kule cowboyer til å håndtere lassoen som skipperen på Hilaritas.

Onsdag 4. september ble sykkelen fisket frem fra det tekninske rommet, skrudd sammen og Ingunn fikk seg en fantastisk morgentur på herlig singletrack langs elva ved Fort Augustus og inn i skogene. Kroppen blir ganske råtten av dette båtlivet, så det føltes deilig. Man sitter jo og glor, except when we skru something.

Vi dro etter lunsj fra Fort Augustus og siktet på Ben Nevis, det høyeste fjellet i Storbritania, 1343 m.o.h. Harald var glad for å være kvitt sjøsyken, men var litt engstelig for at høydesyken snart ville melde seg. Det viste seg at vi hadde nådd høyeste innsjø ved Loch Oich. Ved slusen her ble vi møtt med sekkepipespill! Harald filmet det fantastiske synet - og den spesielle lyden. Skotten fikk litt innadvendte knær, for Harald filmet fra bakkenivå. Det er kanskje en litt ugustig kameravinkel for en skotte i kilt.