Skotland og Caledonian kanalen

Crew med enorm energi.

Vi gikk for motor fra Whitehills i motvind mot Inverness. Havet lå flatt, ingen var sjøsyke og energien ble rettet mot alt som kunne fikses ombord. Både det som er nyttig og bare artig. Typisk bare artig er å finne ut hvordan fjernkontrollen på autopiloten virker. Da må man visst skru fra hverandre konsollet til kartplotter og alt det der. 

Selvsagt finnes det spesialverktøy for slikt ombord. Så der gikk det jo litt tid. Uten helt å komme i mål da. Men hva skal man med fjernkontroll? Man kan jo reise seg og trykke litt på autopiloten sånn annenhver time. Det orker vi.

Men endel annet lot seg ordne. Richard og Harald demonterte opplegget for vindror. Jeg har uansett bestemt meg for å ikke krysse Atlanterhavet og da trenger jeg ikke vindroret. 

Rune ordnet med varmtvannsbereder og skrudde litt mer på toalettet. Ingunn vasket ut av kjøleskapet. Ingenting av dette høres noe morsomt ut. Det høres ut som dugnad i borettslaget. Men det er noe med å kjenne energi og utrette ting. I motsetning til de tre dagene i åpent hav ( eller var det sju dager, Harald?) hvor det gjalt å sitte musestille for å ikke irritere mageinnholdet. Så vi durte for full musikk (Rod Stewarts American songbook) inn mot Inverness, vinket til delfiner, og skrudde opp og igjen og hit og dit. Og spiste joikakaker til middag. Stemning i borettslaget!

Vi hadde også en liten runde om sikkehet ombord. Vi hadde lagt norsjøen bak oss litt i hui og hast, uten å gå særlig igjennom sikkehetsrutiner. Nå som vi siktet oss inn mot en hyggelig kanal var det jo like greit å snakke om hvor nødrakettene og redningsflåten er plassert. Mens vi sjekket alt sikkehetsutstyr ombord glemte vi  å holde utkikk og det dundret et fiskeredskap i skutesida. Uten å hekte i roret slik det gjorde i går. Eller var det i forrige uke? Da ordnet Richard dette. Glemte å nevne det i forrige innlegg.

Vi overnattet i Inverness Marina, veldig ny og flott havn men langt fra sentrum. Neste morgen, altså tirsdag 3. september, putret vi inn til første sluse for å gå gjennom Caledonien kanalen. Det ble litt venting på sluseåpning så gutta satt og funderte på hva de skulle skru på i ventetiden. Og sånn som språket har blitt ombord, litt engelsk og norsk i lett blanding, falt kommentaren fra skipperen: What? Are you going to skru the whole day today again? Slusesjefen tenkte vel sitt.

Vi ble skikkelig gode på slusing. Rune og Richard tok tampene på land og tauet oss fint igjennom. Harald kontrollerte planke og fendre ombord. Skipperens selvbilde svulmet  til brekningspunktet, der hun stord til rors med tre kjekke karer som ordnet opp. Ikke det at de så teite ut, de andre båtførerne i slusene, der de stod med leiebåten sin i de digre oransje redingsvestene sine. Slike som barn bruker. 

Ikke teite. De hadde bare ikke så kule cowboyer til å håndtere lassoen som skipperen på Hilaritas.

Onsdag 4. september ble sykkelen fisket frem fra det tekninske rommet, skrudd sammen og Ingunn fikk seg en fantastisk morgentur på herlig singletrack langs elva ved Fort Augustus og inn i skogene. Kroppen blir ganske råtten av dette båtlivet, så det føltes deilig. Man sitter jo og glor, except when we skru something.

Vi dro etter lunsj fra Fort Augustus og siktet på Ben Nevis, det høyeste fjellet i Storbritania, 1343 m.o.h. Harald var glad for å være kvitt sjøsyken, men var litt engstelig for at høydesyken snart ville melde seg. Det viste seg at vi hadde nådd høyeste innsjø ved Loch Oich. Ved slusen her ble vi møtt med sekkepipespill! Harald filmet det fantastiske synet - og den spesielle lyden. Skotten fikk litt innadvendte knær, for Harald filmet fra bakkenivå. Det er kanskje en litt ugustig kameravinkel for en skotte i kilt.