mandag 1. september 2014

Avreise og nordsjøseilas

Mannskapet hadde fått beskjed om å være reiseklare tidlig lørdag morgen. Men så leste skipperen på yr.no at den tropiske orkanen Christobal kunne legge igjen noen orkanrester mellom Skotland og Island på mandag. En sånn restefest var vi ikke interessert i. Så da gjaldt det å komme seg over til Skotland FØR Christobal. Vi fremskyndet avreise til fredag 29.08. Et raskt måltid og kyss og klem til mann og barn og andre fremmøtte - og vi var klare. Iallfall skippern. Overklar. Litt vill i blikket faktisk. 


Richard var litt forsinket fra Paris og det var sent, stupmørk og skikkelig hustrig da vi gjorde oss klar for å kaste loss. Styrtregn og håpløs vind i havna holdt på å sette en stopper for den hastige avreisen.  Noen av mannskapet var inne på tanken om å kule ned for å seile lørdag morgen. Særlig etter tredje forsøk på å lirke oss ut mellom to båter mens vindrossene trykket båten tilbake inn til brygga. Vi trengte et tau ut på en påle for å dra oss ut. (minner om at baugpropell er for pingler) Skippern  - som tross alt hadde kledd seg opp i full tørrdrakt og sydvest - tok likegodt taustompen med seg og hoppet i havet, og vips så var tauet rundt pålen. Som om hvert sekund tellte.

Vi var i gang! Harald og Ingunn tok første vakta iført matchende gule tørrdrakter og svarte sydvester. Det gikk fint en god stund. Omtrent ved Flekkerøya begynte vi å bli sjøsyke. Husker ærlig talt ikke mye fra den nattevakta. Bare at jeg så morild i sjøen når jeg lå over rekka og spøy. Og at Harald og jeg filosoferte litt over HVORFOR gjør vi egentlig dette? Kan ikke huske at vi kom frem til noe tilfredsstillende svar.

Dårlig stemning

Richard og Rune tok neste vakt, så gikk tørrdarktcrewet på igjen utpå lørdagen - denne gangen uten tørrdakt. Harald konkluderte med at det ble for klamt. Vi var fortsatt sjøsyke. Jeg husker bare at det ikke var morild i sjøen når jeg spøy. Antagelig fordi det var midt på dagen. På et tidspunkt blåste det raskt opp til 14 m/sek og vi revet i vei. Så var det så vindstille at vi gikk for motor forbi oljefeltene. Det passet seg sånn. Så tror jeg kanskje vi spise litt, men det var ikke mye, for ingen av oss kunne oppholde seg i byssa. Jeg nevnte lapskaus noen ganger men fikk ingen respons. Men etter noen dager (ta alt dette med en klype salt) var jeg såpass pigg at jeg fikk ordna litt pasta og og kjøttsaus. Da trodde Harald at han hadde sovet gjennom det døgnet vi spiste lapskaus. Han lurte på om vi var på tur på sjette dagen. Det var søndag, andre dag.

Fin søndag

Vi hadde faktisk riktig vind  fra sør hele tiden. Men måtte gå for motor endel timer fordi det var bare 2 m/sek. Men da la jo havet seg flatt og vi ble friske og glade. Da kom det også noen glade delfiner. Og vi så hval rett utenfor Skotland! Kjempestemning! Hvalene gikk veldig nær båten og vi kjente deres dårlig ånde. 

Alt var bare gøy. Helt til dassen gikk tett. Skippern ble beskyldt for hard mage, siden hun bruke doen når det skjedde. Vel, Rune tok drittjobben. Her er det bare å ta av seg hatten. For en mann! Han fiksa det.

Nå har vi sett både delfiner, hval og hvordan det ser ut inne i røret der dritten har samlet seg. Ingen respons på lapskausideéen i dag heller. Det ble fish and chips i Whitehills. Og beina på fast grunn. Det er mandag og Harald har vært på tur i åtte dager.
Fast grunn under føttene i Whitehills, Skottland.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar