Dårlig research i franske kanaler.

Tormod og Hans mønstret av i henholdsvis Pauillac og Bordeaux. Nå var skipperen klar for jentetur. Liv Karin, Tale og Kari fylte båten med kjoler, bøker og vesker i Bordeaux. De hadde fått oppgaver som handlet om forberedelser til turen: Tale skulle foreksempel finne sykkelturer langs Canal du Midi. Hun hadde kjøpt en bok om dette, men fant ingen sykkelstier på strekningen Bordeaux til Toulouse. Liv Karin skulle finne de beste rastaurantene i Canal du Midi, men hadde heller ikke noen treff. Det viste seg at Canal du Midi starter i Toulouse. Der jente skulle mønstre av. Da begynte noen å fable om at vi muligens bare skulle putre opp en elv med industri på alle kanter, helt til den egentlige kanalen begynte. 

Hvem hadde skylda for denne ekstremt dårlige researchen? Tja. Skipperen hadde brukt mer energi på å fikse ankervinsj og øve til  VHF-eksamen, enn å planlegge turen i detalj. Og jentene hadde jo på en måte gjort jobben, men stolt fullt og fast på at skipperns stredsangivelse var korrekt. Jaja. Vi startet på turen, bittelitt for tidlig, på søndag 21. sept. For tidlig til å få medstrøm under den beryktede Port de Pierre. Det var virkelig sterk motstrøm. Vi presset skuta igjennom. Det gikk på andre forsøk. I ettertid ser vi at vi burde ventet. I det hele tatt handlet de to første dagene om at vi alltid var for tidlig ELLER for sent ute. Eller at vi googlet noe vi burde ha visst akkurat for akkurat 20 minutter siden. Utrolig dårlig reaserch. Men utrolig god stemning. Her hadde vi stålsatt oss for Industri-sightseeing i Ruhrområdet - og alt ble mye bedre enn forventet. Floden minnet om Afrika til tider, og innimellom så vi et glimt av franske slott og vinmarker. Og vi ble etterhvert innhenten av medstrømmen.

Det gjelder å senke forventnigne til det absolutte lavmål, så blir alt en opptur. Vi var innom Cadillac og besøkte et digert slott og det var fint. Men da viste det seg at vi ikke rakk å komme innafor slusa i Castet litt lengre nede i elva. Vi ble henvist til en ventebrygge utenfor slusa. Utenfor byen. Og uten landforbindelse. Uten mat i kjøleskapet. Men vi lot oss ikke stoppe. Jolla på vannet og over til den bratte og sleipe elvemunningen.

Bredden var full av stikkebusker og helt uten fortøyningsmuligheter for jolla. Vi prøvde å dra den opp den bratte skråningen. Men da vi stakk oss til blods på leggene (sjekk bildet av Liv Karin) ringte det noen bjeller hos skippern. Torner og gummibåt er ingen god kombo.

Skippern fant en slegge og en jernstang i båten-som-har-alt, og dermed hadde vi fortøyning for jolla. Vi gikk til byen Castet- som faktisk hadde en restaurant. Akkurat ved slusene, som vi altså ikke hadde sluppet inn gjennom. Maten var herlig. Og vi klarte såvidt å komme tilbake i båten uten for mye tornestikk og utsklidninger i elva.

Neste dag var vi klar for første sluse etter en deilig kaffekopp i morgensolen. Alle hadde fått instrukser. Hvor vanskelig kan det være, liksom. Dette tok vi ganske lett på. Bildet viser øving på taurutiner.

Det var ikke lett i det hele tatt. Liv Karin mente det var så tungt som ca 10 tonn. Hun prøvde nemlig å holde hele båten inntil slusekanten med sin egen håndkraft. Det ble ropt noe om å få lagt tauet rundt kryssholtet og dermed kom situasjonen under kontroll igjen. 

Siden ble vi flinkere. Og flinkere. Helt til progresjonen avtok igjen. Det ble dårlig presisjon i taukasting på land og noen ganger heket tau seg når det ikke skulle hektes. Alle ble varme og svette under den franske sydensolen. Dermed tok vi en badepause. Skippern vrengte skua inn til en brygge hvor jentene hadde sett en badeplass. Det var skjønt. men det hjalp ikke nevneverdig på prestasjonene. To personer i crewet har verdens høyeste utdanning, en av dem er til og med professor. Men hva hjelper det? Hele båten flyter av tjukke bøker om allverdens teorier, men her er det taukasting i praksis som gjelder. Skipperen gremmes.

På et punkt ble det bestemt bytte i oppgaver. Kari var begeistret over å skulle være den som går i land og trykker på sluseknappen (selvbetjenete sluser), Liv Karin gledet seg til å være Lasso-Laila bakerst. Men Tale mente omrokkeringer i laget ikke ville gjøre ting bedre. Hun hadde trivdes på bakre flanke, på tross av mange feilpassninger med lassoen. Da vi kom til neste sluse var den stengt.  Vi kom ikke inn. Vi var 20 minutter for seine. Igjen. Tale mente det skyltes omrokkeringene og dårlig lagstyring, og ville heller kaste treneren. De andre så for seg laget uten skippern og protesterte. Vi banka jernstanga i gresset på bredden og fortøyde. Igjen.  Vi tok en kveldstur i den vidunderlige franske byen, som ikke hadde noen åpen restaurant. Ostesmørbrød i båten ble løsningen og vi la en slagplan for å øke slusekompetansen. Den teoretiske biten i salongen gikk strålende, crewet er storslaget på slusefaglig TEORI.

I morgen skal vi prøve empiri. Eller virkeligheten, på norsk.