mandag 15. september 2014

Scilly til Brest - ikke akkurat en fest.

Vi la nøyaktige seilingsplaner for å ankomme Brest i det tidrommet (ca et kvarter) som er mulig å komme inn p.g.a tidevannsstrømmene. Vi skulle seile i 19,5 timer og bare cruise inn i på nordøsten og medstrøm -sånn som vi hadde fått for vane. Men denne gangen spilte vinden oss et puss. Det blåste godt fra SØR-øst allerede da vi stampet oss ut fra hyggelige Scilly på fredag morgen, 12.09. Vinden i fleisen: ikkje bra.



Kursen vår minnet mer om en atlanterhavsferd. Richard fant fram litt Jamaicamusikk og prøvde å løfte stemningen på det viset. Men nordmennene ombord hadde jo konkludert allerede ved Flekkerøya at å krysse store hav ikke er noe for oss. Så vi prøvde litt ulike strategier. Stamping mot syd-østen i andre retingen ville føre oss til England, eller i verste fall Norge. Det ville vært stusselig å ende opp i Hånesbukta i vinter likevel. Så vi seilte med friskt mot i retning Portugal og håpte på samme gode flaks som tidligere. 

Vel, det ble en lang tur. En slags svipptur langt ut i Biscaya. Når vi hadde seilt i de ca 19,5 timene vi hadde tenkt, krøp vi til korset og kjørte for motor mot Brest. Da hadde vi ca 12 timer med motorputring forran oss. Brødet var muggent. Lapskausen var spist opp. Båten var møkkete. Skjorta var ikke akkurat rein. Men toalettet funket bra! Det gjelder å holde fast ved det gode man har. Tenk å ha et bra toalett!

I Brest ble det bytte av mannskap. Første etappe var over. Totalt sett har etappen vært en fest: for et mannskap! For et vær! Og for en båt, har Harald sagt ca fire ganger om dagen. 


For skipperen var det litt vemodig å ta farvel med de tre gutta, men på den annen side ventet nye eventyr med nye gutter. To karer med mye seilerfaring mønstret på: fetter Tormod og Hans Gaukstad. Tormod tok straks over cowboyrollen. 


Siden Hans er politi blir vel han mer en slags sheriff i denne westernhistorien - på Frakrikes røffe vestkyst.



Vi somlet ikke, satte seil søndag morgen -  i altfor lite vind. Men flott var det, og cowboyen dro i hyssingen og trimmet den slappe genakeren etter beste evne. Hele dagen gikk i sneglefart og på kvelden og natta kom vinden. Mens skipperen sov kunne cowboyene og sheriffen juble over en flokk delfiner i morild! De kom som lysende torpedoer mot skutesida. Godt disse gutta ikke er så gamle at de seilte under krigen, for det kunne fort blitt traumatisk. Tvertimot, dette er to unge, spreke karer, -bare de får middagshvilen sin. Og finner lesebrillene for å se på kartet. 

Vi ankom Belle-Ille til lunsj, hekta oss på et par bøyer og siden har vi roet det hele ned på denne svært vakre øya - etter frisk start med nattseilas. Skippern liker friske starter. Og deretter bare øker vi på. 





1 kommentar:

  1. Så gøy! Tenker det blir enda høyere temperatur når skjørtefaktoren øker ombord! :)

    SvarSlett