lørdag 11. oktober 2014

Sjøsyke sjarmører på sjarmøretappen.

Mandag 6. oktober mønstret Herman og Ørjan på Hilaritas i Cassis. Herman, som er sønn av skipperen, starter med denne turen sitt reiseår, etter å ha fullført NTG  (Norges toppidrettsgymnas) på Lillehammer. Ørjan er kompis med Herman og elsker å seile. Det synes skipperen er fint, for mannskapet på siste etappe har ikke mye seilerfaring på baken. Ingen andre steder på kroppen heller. Særlig ikke i magen, skal det vise seg. 


Men, Kristin og Christian, som ankom rett etter gutta, har vært med på seiltur før, nettopp på Hilaritas. På vår ville ferd sørover fra Alta. De hadde jobb som fenderteam og utførte fendringen på ypperlig vis. Denne gangen har de med seg apen Peg, som de tar bilder av i alle situasjoner. Kristin Og Christian er fotografer og driver med slike ting.



Denne seilasen har vært velsigna med deilig vær, om enn litt motvind og noe vindstille innimellom. Nå så det ut til å bygge seg opp litt ruskevær. Antagelig litt føling med det voldsomme lavtrykket som også herjet norskekysten på denne tiden. Men i følge yr.no gikk Korsika og Sardinia akkurat klar av ruskeværet, så vi bestemte oss for å legge ut dagen etter uansett. Så ville vi jo komme ut av uværet og inn i Korsikas sol etterhvert. 

Det ble en røff start. Kraftig motvind og tullete bølger gav oss en laaang og kvalmende tur ut til øya Porquerolles utenfor Toulon. Alle ble sjøsyke unntatt Ørjan. Vi hadde quiz, hvor straffen for å svare feil var å spise en bamsemums. Det er svært sjøsykefremkallende. Altså en meget dårlig idé.

På Porquerolles fikk Hilaritas sjekket roret som nok har fått seg en trøkk i Canal du Midi. (Forbaska kanal, altså) Det ble konstatert at det fint kan brukes som det er. Vi bunkret mat og diesel og var klar for å sette kurs mot Korsika. Det skulle være ca 107 nautiske mil, HVIS vi kunne seile i rett linje. Med vind fra sørøst ville jo ikke det være mulig, så skipperen studerte gribdata og franske værmeldinger og la en plan. Vi skulle først gå rett sør til vinden dreide og kom fra sør, så skulle vi seile østover mot Korsika. Det gjorde vi. Det ble en tur på ca 160 nautiske mil. Det kunne jo ha vært et helsike hvis været faktisk hadde vært dårlig. Men. Vi fikk sol og passe god vind. Ingen bekymret seg over at vi styrte rett mot Nord-Afrika, vi gjorde jo gjevnt 6 knop!

Ørjan, som ikke ble sjøsyk, disket opp med deilig middag i solnedgangen. Deretter kjørte vi nattevakter. Kristin frydet seg over å styre båten i 7 knop under fullmånen.  Skipperen tok over på et tidspunkt der vi kom litt nær et digert fartøy i natten. Hun svingte littegranne og sneiet bakparten på et hangarskip, og ble så høy at Kristin ikke fikk tilbake moroa ved roret på en stund. Midt på natta hørtes et rop fra Ørjan: “der røyk roret” og han kom stormende ut av lugaren. Christian var på beina på et øyeblikk. Han hadde hørt ordet “røyk” og lurte på hvor røyken kom fra. Kristin tumlet også ut av køya, og Herman som sov oppe i cockpit syntes det ble så mye ståhei at han gikk heller ned i salongen. Røyk eller ikke røyk. Så sa Ørjan “Nei, ikke roret, men ankeret. Ankeret!” og han heiv på seg en vest og løp foran på dekk for å redde ankeret i mørket.  I truse og vest. Ørjan kom fort tilbake, tok av seg vesten, mumlet at ankeret var ok - og gikk og la seg igjen. Han hadde drømt. 

Værvarselet stemte og ved morgengry kunne vi slå og cruise inn mot Korsika på en fin sørlig bris. Utpå dagen løyet vinden og da vi bare gjorde 2 knop kastet vi oss likegodt i sjøen. Veldig kult å bade uten å kunne se land på noen kanter. 



Det ble natt før vi var fremme og la elegant til i mørket. Første fenderleder konstaterte at han var helt overflødig der han stod parat med sin løse fender på dekk. Han hadde jo vært vant til at skipperen braste inn i alle bryggene vi kom til langs kysten av Nord-Norge. 

Korsika! Det kjennes litt uvirkelig. Nå kan vel ikke noe gå galt? Men selvsagt kan det det. Det er jo ikke nødvendigvis alle bekymringene det blir noe av, men det er gjerne det uforutsette som skjer. Det kan man jo ikke så lett grue seg til, heldigvis. 
Hva gjør man på Korsika? Man drar til fjells og klatrer. Vi leide en liten Pesjå og kjørte til Petra Piomba. Det var fantastisk klatring, nydelig utsikt og en deilig varm, litt flau vind. Kristin onsighter en supergøy 5+.


 Ørjan, som driver mer med seiling enn klatring, skravla masse mens han klatret og forklarte at han prater mye når han blir stressa. Men i løpet av to turer på topptau hadde han overvunnet høydeskrekken og klatret likegodt en stykke på led. 



Herman frydet seg på en 7a+ og en 7b+ med artige formasjoner, og imponerte oss andre som vanlig. Skipperen fikk endelig litt bevegelse i kroppen etter ukesvis med stillesittende seilerliv. Hun har nok merket at hun har blitt tønn og elendig etter disse ukene, og var redd det hele skyldes muskelsvinn. Men klatringen gikk bra og gøy var det. 
Et rufsete klatrehode ser solen gå ned over fjellene på Korsika. En fin-fin dag har det vært.





2 kommentarer: