Vi har hatt mannskapsbytte på Hilaritas. Låsesmeden med trillekofferten takka for seg.
Herman fikk noen ekstra dager med oss på den fantastiske sydenøya Mallorca. Han hadde opprinnelig en avtale med en klatrevenn fra Lillehammer om å møtes på Mallorca for en ukes klatring, før ha skulle videre på klatretur til Tyrkia. Vennen fra Lillehammer mistet flyet sitt til syden, så da var Herman stuck med oss. Skipperen var glad for det og vi fikk et par fine klatredager. Først DWS (Deep Water Soloing) ved Cala d’Or. Det var alt for skummelt for alle andre. Og nesten for skummelt for Herman. Usikret klatring 15 -18 meter over bølger som dundret mot klippene. Neste dags tauklatring ved Cala Santanyi passet bedre for oss alle. Her er Herman i den nye, luftige helsetrøya han kjøpte for forsikringspengene, da bagasjen hans ble forsinket ved ankomst til Sardinia.
Vi kunne ikke henge for lenge på Mallorca og måtte forlate Herman der, med helsestrøya si og eventyrlysten. Som alltid på tokt med Hilaritas er det Nautiske mil å forsere og nye havner å seile til. Vi skulle til Ibiza. I ettertid kan nok skipperen se at det var veldig feil mannskap som hadde mønstret på for Ibizaturen. Hos disse folka var partyfaktoren lavere enn i et avsides nonnekloster. De som hadde mønstret på denne uka var to franske friluftskarer som skipperen hadde vært på skiturer i alpene med, og en klatrevenninne oppfostra som et gudsord fra landet. Det var forsåvidt nyttig at de hadde vært ute en vinternatt før, for seilasen mot Ibiza startet i et forrykende tordenvær og sprutregn. Det lynte og gnistra verre enn på noe diskotek, men denslags dunder og bråk tok besetningen med fatning.
På Ibiza fikk vi hakeslepp når havneavgiften skulle betales. Der skulle man ha 120 euro for en natt i havnen - inneklemt mellom digre cabincruisere . Vann og strøm ville komme i tillegg. Ikke snakk om at vi skulle ha noe vann og strøm, nei. Selvom vi faktisk var helt tom for vann. Nei, da mente de franske at vi fikk vaske hendene i øl og koke suppa ombord på vin. For de hadde nemlig bunkret for kunne klare seg i ukesvis i åpent farvann. De trengte faktisk ikke gå i land på Ibiza for noe som helst. Men når det viste seg at dusj- og dofasisilitetene virkelig levde opp til den høye havneprisen så gikk de på do og dusja både tidlig og sent. Det var lekkert.
Siden det var meldt en bitteliten storm i området det neste døgnet fikk vi en dag på land på partyøya. Men det ble naturligvis ikke party på oss, men en tur i naturen. Vi dro og klatra på et felt som heter Budda. Det var et vakkert sted med masse hippier som svinsa rundt i noen steinlabyrinter og børstet støv av auraen sin.
Vi klatra i solsteika noen timer før vi takket for oss i den snobbet havnen i Ibiza by og seilte inn i solnedgangen. Vi la oss til i en bukt for å spare penger den natta og det skulle vi måtte betale for. Vi betalte med maglende nattesøvn. For det velta svære dønninger inn i bukta. Båten rulla og slang på seg, og det klirret og bråkte i tau og wire - værre ståk og støy enn utenfor discoen i Ibiza by.
06.00 startet skipperen opp motoren og satte kursen mot Spanias fastlandskyst, nok en gang akkompangert av lyn og torden og styrtregn. Etter en elendig natt og klissvåt start på dagen tørket vi opp i en fin frisk bris og herlig seiltur over til Costa Blanca. Vi lå riktignok an til å ikke komme frem før nærmere midnatt, siden vinden dreide og etterhvert stod midt i mot oss. Denne forsinkelsen mente de franske ville forringe kveldens planlagte goumetmåltid og de overtalte skipperen til å dure rett inn til nærmeste havn. Det ble Altea nord for Benidorm.
Nok en kveld ble det servert godsaker fra the french cuisine og vi kunne få en lang natts søvn. Netse morgen ble det tidlig joggetur og bad i soloppgangen. Seillivet har sine fine sider også.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar