Før vi forlot de skotske fjordene tok vi en natt og halv dag på Islay, Port Ellen. Der våknet skipperen opp med tidenes groveste whiskeystemme. Hun ble straks beskyldt for å ha listet seg ut om natten på denne whiskeyøya. Men hun bedyret sin uskyld og mumlet noe om forkjølelse. Richard og Rune derimot gikk whiskeyærend midt på høylys dag, og godt fornøyde de kom tilbake med Laphroaigh i sekken. Ingunn og Harald tok en tur på stranda.
Deretter kjøpe Ingunn helt impulsivt krabber fra en lokal fisker som prutet prisen sin ned på grunnlag av utseende til kjøperen. Utpå ettermiddagen heiste vi seil og satte kursen mot irskesjøen. Her viste det seg at vi fikk litt uflaks, som igjen ble møtt med litt flaks. Det har seg sånn at Irskesjøen er utrolig stor og drøy. Skipperen hadde ikke satt av så mange dager til denne etappen egentlig. Hun hadde tatt det litt på øyemål, sånn som man gjerne gjør i designbransjen. I seilerbransjen måler man helst opp nautiske mil og legger inn litt slack. Så det var jo uflaks. At øyemålet sviktet litt.
Men så var det flaks at vi stadig hadde riktig vind, godt vær og et mannskap som var villig til å seile dag og natt. Etter et kort natt-og morgenopphold i Bangor gikk vi for non-stop til Isle of Scilly. 300 nautiske mil. 3 døgn.
Så fikk Ingunn skikkelig futt i forkjølelsen sin og ble satt ut en natt med astma og pustevansker. Det var jo uflaks. Så ille ble det i mørke nattetimer i den trange captains cabin, at hun var redd livet skulle ende der. I mangel av luft. Det var ikke noe greit, som vi sier på sørlandet. Når man har overlevd nordsjøen skal man liksom dø av astma i lugaren? Veldig lite heltmodig død. Og skikkelig uflaks.
Men da var det jo flaks at vi hadde en doktor ombord. Hun ville ikke vekke ham for tidlig for å spørre om hun kom til å dø, men klarte ikke vente veldig lenge. Richard var raskt på beina, men doktoren mente han først måtte få på seg buksene, før behandlingen kunne begynne. En litt ny vri på det med av-og påkledning hos legen, vil jeg si.
Doktoren sa: You will survive! Da ble det straks lettere å puste. Men når skippern var nede for telling uteble jo den vanlige kokkeleringen. Da var det jo flaks at vi hadde en fransk gourmetkokk med oss. Nå høres det ut som vi er fryktelig mange ombord. Vi er fortsatt fire, men Richard bekler mange roller.
Altså, vi seilte i godt driv nedover irskesjøen i heldig vær, skipperen utslått i kabinen, men med et fremragende mannskap som ordna nattevakter og styrte butikken som om ingenting skulle ha hendt. De var naturligvis bekymret for skipperen, og tittet inn av og til for å sikre seg at det ikke ble snakk om noen lik i lasten.
Skipperen var utslått, men skjønte hun ville stå det over, så da var det bare å ligge og vente på bedring. Nå har vi jo vist gode tendenser til hypokondri ombord, med både høydesyke og jetlag. Så da var det naturlig å undre seg litt om når et eventuelt liggesår kunne inntreffe.
På grunn av sviktende vind, gikk vi inn som snarest i Arklow for å fylle diesel. Vindstille i irskesjøen er jo en absurd idé, men vi ville være sikre. Det hadde blitt tirsdag 9.9, ettermiddag. Det var tidvis lite vind, men desto mer tidevannsstrømmer:
Arklow var en sjarmerende liten landsby og vi spiste mat på pub. Der kviknet skipperen såpass til og ville peise på i seilasen videre, før mannskapet egentlig var helt klar. Det hadde jo ikke akkurat ligget på liggesåret det siste døgnet. Når hun gikk sånn og raslet med sablene, var det noen som mumlet at det kanskje var bedre at hun var litt småsyk? Ikke veldig, bare litt.
Fra Arklow gikk vi rett til Isle of Scilly. Vinden sviktet ikke. God vind fra øst og lite bølger. Skipperen kunne delta i nattevaktene igjen og nå gikk vi to timer på hver. Det ble dermed 6 timer søvn på alle. I teorien. Hilaritas på skarp kryss beveger seg ikke silkemykt, slik hun gjør på slør og lens. Men alle var fornøyd med selve vakten. Fullmåne og stjerneklart.
Skippern fikk en tankbåt snikende inn bakfra og kalte skipet nervøst opp på VHF-en. VHF-lappen er tross alt helt ny og svært ubrukt. Det ble ikke noen umiddelbar respons på den spake forespørselen om det digre skipet muligens kunne se oss på radaren. Bare et grønt og et rødt lys rett mot oss, bakfra. Midt på natten. Og litt pustevansker. Men så skiftet tankeren kurs og skippern kalte opp igjen og takket for kursendringen. Da kom svaret: “No problem, have seen you for a long time.” Juhu, de derre VHF-greiene virker! De kan flytte tankskip!
Vi ankom Isles of Scilly kl 07. Fant oss en bøye i bukta. Her hvilte vi litt. Så tok vi jolla til land og var litt sydenturister. Artig å se at plutselig lå jolla på havets bunn. Det gjorde jo havet også. Bilder fra turistlivet på Scilly:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar