Med mye sluseteori innabords satte vi i gang på dag 3 og ting stemte bedre og bedre. Jentene kastet fine taukveiler, klatret opp stiger og hadde full kontroll på den 10 tonns tunge båten i slusene. Tale filosoferte over om det var viktig å være flink, hun foretrekker å være feiltastisk. Skipperen ville gjerne perfeksjonere, litt for å gjøre alle fordommer til skamme; hvis noen skulle tro at damer er dårligere mannskap enn menn.
Skippern ble meget fornøyd utover dagen. Helt til det smalt i en sluseinngang. Det var som om båten ble dratt sideveis inn i åpningen. Fenderplanken ble smadret og delt i to. Det ble en bulk i Hilaritas.
Båten bak måtte ha to forsøk på å komme inn. Etter dette satte skippern hele besetningen på dekk med fendre. Det var lurt, for de neste slusene gav båten den samme behandlingen. Men da tok fendrene trøkken. Vi fikk høre i etterkant at det var fire dårlige sluser med sterke sidestrømmer. Mannskapet var skikkelig på alerten etter dette, de hadde tilogmed funnet frem sjømannsantrekket med striper på.
Bulk i båten er ikke gøy. Skipperen ergret seg, men hadde ingen å skylde på - utenom muligens sluseingeniøren. Det hele ble bøtet på med en fantastisk middag i Agen. Kaninlår i en vidunderlig sennepssaus. Samtalen rundt bordet gikk som vanlig om heftige temaer, denne gjengen er dårlig på smalltalk og snakk om vær og vind. Temaet var angst. Og da tenke skippern at det er bedre med bulk i båten enn søvnløshet og angst man ikke kan komme seg unna. Eller andre tyngende diagnoser for den saks skyld. Riper i lakken og utvendige sår er tegn på levd liv og ville eventyr, den glatte og perfekte hører til i et annet levesett.
24.09. Etter en GOD NATTS SØVN (hipphurra!) bar det videre sørover. Sluserutinene var fantastiske. Men da dukket nye problemer opp: det røyk av eksosen og kom ut lite kjølevann. Skipperne prøvde å sjekke om inntaket var tett, men det fristet ikke å dykke i det grønne vannet.
Dermed spylte vi heller vann gjennom den andre veien - og da gikk det som det skullle! Dette skjedde parallellt med lunsjoppdekning. Her surrer vi ikke bort tiden! Liv Karin kjører litt hjemmekontor samtidig.
Vi kom til Moissac på kvelden og hadde nok en fulltreffer på restaurant om kvelden.
25.09. På dette tidspunktet hadde vi sett noen mønstre i sluselivet - iallefall sånn det er for dem som ikke en pensjonister og har et hav av tid. Vi skulle rekke et fly i Toulouse. Disse beskjedene ble gjerne ropt ombord: Ta på deg truse - det kommer en sluse. Eller: Når kaffen er klar, er slusa not far. Eller hvis skipperne unnet seg en do-pause: Skyll ned i do, det kommer en bro (broene var så smale som en sluseinngang og mannskapet ville ikke kjøre gjennom.) Det ble også snakket endel om sluseangst, slusekoreografi og slusefilosofi. Og en slusefrokot tar ca to timer, for den starter ved første sluse og blir avbrutt mange ganger av flere sluser - helt til croissantene og kaffen er fortært.
Kari ble vår Madam Boulange, for hun gikk til Boulangerie og kjøpte brød hver morgen.
Jentene sørget for å kjøpe urter og blomster sånn at den kule båten skulle få et feminint, koselig preg.
Det var ellers akvadukter og vannveier midt gjennom byer og mye fint å se på. Liv Karin koste seg med alt det franske.
På dette tidspunktet følte skippern at bekymringer og problemer kunne holdes i sjakk, for det bør det ikke være noen tvil om: at det er rikelig med mulighet for bekymring på en slik tur.
Men akkurat der, over akvaduktene syntes hun at alt var lett og verden var god. Den godfølelsen skulle ta en brå slutt dagen etter - i Toulouse. Etter at det vidunderlige jentemannskapet hadde hoppet av i fart - for å rekke hjem til fredagstacoen. Nå er det ikke morsomt. Det er det forhåpentligvis i morgen. Bon Nuit.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar