Avreise og nordsjøseilas

Mannskapet hadde fått beskjed om å være reiseklare tidlig lørdag morgen. Men så leste skipperen på yr.no at den tropiske orkanen Christobal kunne legge igjen noen orkanrester mellom Skotland og Island på mandag. En sånn restefest var vi ikke interessert i. Så da gjaldt det å komme seg over til Skotland FØR Christobal. Vi fremskyndet avreise til fredag 29.08. Et raskt måltid og kyss og klem til mann og barn og andre fremmøtte - og vi var klare. Iallfall skippern. Overklar. Litt vill i blikket faktisk. 

Richard var litt forsinket fra Paris og det var sent, stupmørk og skikkelig hustrig da vi gjorde oss klar for å kaste loss. Styrtregn og håpløs vind i havna holdt på å sette en stopper for den hastige avreisen.  Noen av mannskapet var inne på tanken om å kule ned for å seile lørdag morgen. Særlig etter tredje forsøk på å lirke oss ut mellom to båter mens vindrossene trykket båten tilbake inn til brygga. Vi trengte et tau ut på en påle for å dra oss ut. (minner om at baugpropell er for pingler) Skippern  - som tross alt hadde kledd seg opp i full tørrdrakt og sydvest - tok likegodt taustompen med seg og hoppet i havet, og vips så var tauet rundt pålen. Som om hvert sekund tellte.

Vi var i gang! Harald og Ingunn tok første vakta iført matchende gule tørrdrakter og svarte sydvester. Det gikk fint en god stund. Omtrent ved Flekkerøya begynte vi å bli sjøsyke. Husker ærlig talt ikke mye fra den nattevakta. Bare at jeg så morild i sjøen når jeg lå over rekka og spøy. Og at Harald og jeg filosoferte litt over HVORFOR gjør vi egentlig dette? Kan ikke huske at vi kom frem til noe tilfredsstillende svar.

Dårlig stemning

Richard og Rune tok neste vakt, så gikk tørrdarktcrewet på igjen utpå lørdagen - denne gangen uten tørrdakt. Harald konkluderte med at det ble for klamt. Vi var fortsatt sjøsyke. Jeg husker bare at det ikke var morild i sjøen når jeg spøy. Antagelig fordi det var midt på dagen. På et tidspunkt blåste det raskt opp til 14 m/sek og vi revet i vei. Så var det så vindstille at vi gikk for motor forbi oljefeltene. Det passet seg sånn. Så tror jeg kanskje vi spise litt, men det var ikke mye, for ingen av oss kunne oppholde seg i byssa. Jeg nevnte lapskaus noen ganger men fikk ingen respons. Men etter noen dager (ta alt dette med en klype salt) var jeg såpass pigg at jeg fikk ordna litt pasta og og kjøttsaus. Da trodde Harald at han hadde sovet gjennom det døgnet vi spiste lapskaus. Han lurte på om vi var på tur på sjette dagen. Det var søndag, andre dag.

Fin søndag

Vi hadde faktisk riktig vind  fra sør hele tiden. Men måtte gå for motor endel timer fordi det var bare 2 m/sek. Men da la jo havet seg flatt og vi ble friske og glade. Da kom det også noen glade delfiner. Og vi så hval rett utenfor Skotland! Kjempestemning! Hvalene gikk veldig nær båten og vi kjente deres dårlig ånde. 

Alt var bare gøy. Helt til dassen gikk tett. Skippern ble beskyldt for hard mage, siden hun bruke doen når det skjedde. Vel, Rune tok drittjobben. Her er det bare å ta av seg hatten. For en mann! Han fiksa det.

Nå har vi sett både delfiner, hval og hvordan det ser ut inne i røret der dritten har samlet seg. Ingen respons på lapskausideéen i dag heller. Det ble fish and chips i Whitehills. Og beina på fast grunn. Det er mandag og Harald har vært på tur i åtte dager.

Fast grunn under føttene i Whitehills, Skottland.

Mannskapet 1. etappe

Harald Stensland, Kristiansand. Motorkyndig og båtvant kar som elsker å være på havet. Harald var den som ble med oss på den første hårreisende etappen langs norskekysten. Han koste seg spesielt med å finne så mye artig i lukene på vår nyinnkjøpte båt.
se her:

http://hilaritassen.blogspot.no/2012/05/vrfast-i-en-adventskalender.html

Harald er den som kom på at en liten omvei via Skottland kunne være en god idé. Det har han drømt om lenge, og han har forsynt skipsbiblioteket med kart og info om Caledonien kanalen. Det er IKKE en kanal som går utenfor Hotel Caledonien i Kristiansand. Den går gjennom nord-Skottland og via Loch Ness. Med krypet i dypet.

Rune Brådland, tidligere lærer i Ski og Seil på Folkehøyskole i Tromsø. Han lærte oss å seile på etappen Svolvær - Kristiansund. Nå jobber han som lærer i Mandal. Ikke på linja for vannski og seil, men på en barneskole. Jeg er utrolig glad for å ha med Rune. For han kan ting om seiling og sånn.

Dessuten er han en hyggelig fyr. Han liker godt å seile med genaker. Derfor vil han bare se på genakeren og ikke inn i kamera. 

Sistemann på denne etappen kommer med fly i dag fra Grenoble. Han heter Richard Langlois og er venn av våre franske venner Fred og Anne. Richard har vært med oss på tur før, fra Kristiansund til Bergen. Det gikk ganske bra. Litt språkproblemer ble det jo. Vi kan jo ingen maritime uttrykk på fransk og han kan ikke noen på hverken engelsk eller norsk. "Let us put a fox in the big sail" gir liksom ikke noe mening. 

Bildet er fra en skitur vi hadde i vinter på Sjusjøen. Han har kone og tre skjønne unger i Grenoble. Dessuten er han lege. Så da trenger jeg ikke tenke på det jeg har lest om " Nød ombord" kapittel 4 "sykdom, skader, hjertetrøbbel og sånn" Jeg tror det heter omtrent det, det kapittelet. 

Så er det skippern da. Det er meg. Ingunn Trosby, fra Kristiansand. Jeg har drevet med seilbrett på 90-tallet og kajakk på 2000-tallet. For to år siden gikk jeg opp i størrelse på havgående farkost: 40 fot og 10 tonn er en overgang. UTEN baugpropell. Det hadde jeg ikke på surfebrettet heller. Hva skal en ha det for? Når man har fendere. 

Vel, jeg og min kjære bor i båten. På bildet har jeg funnet noe artig i luka. Det er en slags sport vi driver med i båten. Å finne ting i luker. Nå seiler jeg båten til Sardinia for prøve ut en bedre vinterhavn. Og for eventyrets skyld. I kveld faktisk.

Forberedelser og øvelseskjøring

Selvom båten ble kjøpt som All Inclusive, fix ferdig til langtur, så er det litt som må forberedes før tur. Mest på det det mentale planet. Jeg begynte i helt feil ende med å lese boka "Nød ombord". Jeg ante ærlig talt ikke at så mye kan gå galt. Mastebrekk, brann og mann over bord i mørket. For ikke å snakke om hai og dieseldyr og andre farlige kryp. Vi skal jo faktisk seile over Loch Ness, og der lurer det et skummelt kryp i dypet. Skikkelig skremt ble jeg av å tenke på alt dette.

Da hjelper det å tenke på at folk driver og seiler på alle disse havene med unger og svigermødre og skrøpelige farkoster og noen ganger uten særlig kunnskaper. Det kan fort gå bra. Jeg har en sterk båt og svært kompetent mannskap. Iallfall på de første etappene. Så daler kompetansenivået. Se mannskapslista i et senere innlegg. Der henges de ut.

Øvelseskjøring

Min kjære har desverre ikke anledning til å være med å flytte båten til vinterhavna nå i høst. Han har en bok å skrive. Dermed får jeg ansvaret og er den eneste som skal seile hele veien. Resten av mannskapet hopper på og av underveis. Så nå har jeg tatt VHF-sertifikat, lært å skifte lanternepærer og øver på å ta oppvasken selv. Dessuten har jeg øvelseskjørt masse ved ulike brygger. Har øvd på å legge til  - og trekke fra. Vi har jo ikke fast båtplass og da er det fint å låne en kaiplass her og der. Så i sommer har jeg ligget litt rundt. Lars har jo ikke vært hjemme, men vært padlepilegrim. Han er mer typen som går fra fyr til fyr. Sånn sett har vi det fritt og godt.

Herman har bodd hos meg i båten det meste av denne vidundelige sommeren og vært med på mange båtflyttinger. 

Jeg fikk dessuten med meg tidenes mest inkompetente mannskap på turen Kristiansand - Bamble. Når man kommer fra Vennesla og er oppvokst i Nepal er det ikke mye man har sett til havet. Langt mindre kjenner man til fender, genoa og rev.

Men skjønne kan de være likevel. 

Kristin Maria fra Grimstad, glad i fart, og Helen fra Vennesla/Nepal, seilfaglig svak, men sterk på ulike kulturer.

Ved Merdø lå vi på svai, og båtturistene på Hilaritas ville selvsagt i land på denne perlen. Skipperen hadde glemt en liten detalj; nemlig lettbåten. Dermed puttet vi badehåndklær og sommerkjolene i sekken og svømte til land.

Vi vasset i land på en privat strand og skippern spurte høflig om det var i orden å vasse i land akkurat her. "Å gud, å henne kommer dere fra?" var svaret. Eller spørsmålet. " Fra Kragerø" sa skippern. Da var det greit.

Vel, forberedelsene ser ut til å være godt i rute. Jeg har bundet lettbåten fast i Hilaritas så vi slipper å svømme rundt i Loch Ness og lete etter en strand. Før sommeren gruet jeg meg litt. Spurte meg selv: hvorfor må du gjøre dette? Redd for bølger og og sjøsyk som du blir? 

Jeg tror svaret er dette: Eventyr som ikke er bittelittegran skumle, er ikke eventyr. Det er en sydentur. Jeg skjønner godt at folk velger sydentur.

Men. Nå gleder jeg meg mest. Jeg har jo øvd.  Barskapet et fullt. Av sørlandschips og sjokolade. Det er en bedre mental oppladning enn å lese "Nød ombord".

Flytte båten til vinterhavn

Vi har nå overvintret i Kristiansand i to vintre. Sist vinter bodde vi i gjestehavna. Det er ikke en spesielt gjestmild havn. Særlig ikke når det blåser kuling fra sør og sør-øst. I vinter blåste det kuling fra sør og sør-øst fra desember til mars. Vi var oppe midt på natta, midt på vinteren og ordna med trosser som røyk, fiksa på fendringen og redda et par båter i nabolaget. Vi evakuerte to ganger. Da var vi redde. Sånn kan vi jo ikke ha det en vinter til. Hva er så alternativene?

Flytte på land og begynne å pusse sølvtøy og lage lappeteppe? Eller finne en bedre havn? Det er gøyere å pusse sjakler og lappe sammen kalesja. Vi finner en bedre havn. Vi hadde hørt av båtfolk at havna i Hånesbukta var bra - og vi hadde hørt at Sardinia har flere gode havner. Valgets kval.

Det blir Sardinia. Denne havna ser bra ut og har blitt anbefalt av pålitelige folk.

Det er nær klatrefeltene. Og trygt og billig. Men ikke helt som Kiwi. Det er ikke så kjapt. Neida. Men hvorfor skal alt være så kjapt? Vi er ikke kjent for å velge kjappe løsninger. Å kjøpe båt i Alta gav oss jo litt lang transport hjem. Men for et eventyr av en reise!

Nå venter nye eventyr. 30. august starter ferden mot Sardinia. 12. oktober håper vi å klappe til kai i Santa Maria Navaresse. Så håper vi havna er hakket bedre en Hånesbukta.

Siste dag - trist men glad

Jeg seiler så sakte jeg kan, for turen er slutt når jeg kommer til land, synger Odd Børresen. Vi gikk løs på siste leg; Farsund - Kristiansand i dag tidlig. Vi har somla littegrann og kjente litt på følelesen av at turen faktisk er over. Den aller første turen gjør man jo bare en gang. Seiling for dummies-turen kan ikke gjentas. Nå er vi nemlig ikke så innmari dumme lenger. For å forsterke denne opplevelsen av å ha blitt litt seilkyndige, hadde vi invitert de vennene vi har som antagelig aner aller minst om seilingens viderverdigheter; Tale (snart 40) og Lyder ( 8 og vel så det)

Det skal sies at Lyder var svært ivrig og lærevillig og gledet seg til å stå og styre bak det store rattet. Han ble skikkelig god sjømann og hadde fort kontroll på styrbord og babord og hadde dessuten full oversikt over barskapet i båten. Det er jo som kjent stappfullt av sjokolade og chips. Vi seilte rundt Lindesnes i passelig vind, men siden ble det verre. Det ble en pokkers smeigedag igjen! Sol og varmt og lite vind. Tale synes nok det var litt syting og klaging fra vår side, bare fordi vi måtte bytte ut seilføring med motordur. Sol, hav og sommer, hva er problemet liksom?

Vi klarte og forsone oss med smeigedagen og nøt noen timer på havet som de aller mest erfarne seilerne ombord, og lært opp våre gjester etter beste evne. Tale fant ut av et par småting helt selv, foreksempel at man ser bedre i kikkerten uten solbrillene på (og for noen digre solbriller!) Dessuten merket hun at det var dumt å gripe fatt i roret for å støtte seg i en overraskende bølge. Det ga jo etter!
La meg få legge til at Tale antagelig er den skarpeste kniven i venneskuffen min, men helledussen så artig det var å ha med en skikkelig seildummie ombord - som ikke var oss selv.

Vi kom inn til byen i en grand finale, vinden fylte våre seil igjen og vi så en seiler komme opp på siden av oss‚ vår gode seilvenn Frode som lå og ventet på oss i sin kjære Grinde. Sterkt øyeblikk! Vi møtte ca 15 padlere som viftet med norske flagg og velkomstrop og vi så våre læremestre Harald og Rune med flagg på brygga der vi skulle legge til - på en smal, smal plass midt foran sjøhuset med et yrende liv av sommergjester og båter. Harald ropte: "dette er eksamen! Lykke til!"

Se flere bilder fra denne rørende velkomsten i Lars sin blog:   http://www.homoludens.no/

Kul i kuling ved Listalandet

Det ble en heidundranes seilas i går. Det begynte med havblikk og motor fra Kvitsøy i sekstiden. Deretter ble det herlig genoa-cruising med medvind og flatt hav. Vinden økte på og vi la oss godt til i feltet i konkurranse med flere seilere på vei sørover til sørlandet. Det var jo ikke akkurat regatta men det var mange båter i sjøen med samme kurs.

Jeg trodde et øyeblikk at vi hadde vunnet, for en etter en seilte de inn mot havnene, enten i Egersund eller på Hidra. Men etter litt skjønte jeg at de ga seg for dagen fordi vinden og bølgene fortsatte å øke på. Så var vi alene. Bare oss og båten og havet. Og vinden. Den vinden var slett ikke flau. Nei, den eide ikke skam! Den lagde frådende vannmasser rundt oss og bygde opp svære bølger. Vi byttet på å stå til rors. Når det var min tur turde jeg ikke se bak meg. Det var skummelt nok å se forover når det gikk bratt nedover. Nedoverbakke med en 12 meter lang båt er nytt for meg. Vi lå gjevnt i 8 knop og logget 10 på surf med 1,5 rev i genoaen. Det skumleste var når vi kom på skrå inn i bølgene og ble vrengt rundt på tvers. Vi ble fort enige om å ikke gjøre noe særlig av det. Den som kan litt om seiling skjønner jo såklart at vi ikke var ute i noe reelt farlig, en sånn båt tåler 7 meter bølger og 28 m/s. Men for oss, som plutselig var den eneste seilbåten som fortsatte forbi listalandet, og tross alt nettopp har lært å reve, føltes det som vi var Bambi på glattisen. Her er Lars i dyp konsentrasjon:

Vi kom oss trygt inn til Farsund og lukeparkerte så lett som bare det. Jeg gikk ned for telling med stiv nakke og hodepine og gikk fra Thairestauranten etter å ha spist en cashewnøtt og et bambusskudd. 14 timer på sjøen hadde tatt på, så jeg rett til køys uten kvelds.

Være-fast på Kvitsøy

Det ble en litt lang og krevende seilas fra Espevær til Kvitsøy. Men gøy! For den som bryr seg om seiling - jeg kjenner ikke så mange som driver med det - så kan vi melde om vind fra øst-sørøst i styrke 7 - 14 m/ sek. Det ga oss kryss med vinden inn på ca 50 - 70 grader og dermed måtte det jobbes til rors. Det er da det blir seilsport og ikke latmansliv. Av de 9 timene vi var i sjøen sto jeg mye ved roret, mens Lars løp opp og ned og ordnet rev av og på etter som vinden avtok og økte i styrke. Båten, som ikke akkurat har imponert på kryss oppførte seg strålende! Vi gjorde gjerne 6-7 knop i heftig motvind. Det aner meg at vi lærer skuta bedre å kjenne. Vi har dessuten blitt noen rakkere til å reve. Kvitsøy ser ut til å være svært sjarmerende:

Gøy på Kvitsøy?

Vinden fortsetter tydligvis resten av helga. Og den kommer rett fra sør. En sånn vind kan vi ikke bruke til noe siden vi skal sørover. Vi velger å ligge værfast på Kvitsøy. Hvor gøy er det? Vi er iallefall i samme båt som flere andre seilere. Dvs. de har jo sine egne båter, da. Men vi kommer lett i snakk med de andre seilerne. (Det er jo Lars som snakker med alle såklart. Jeg er jo en svært reservert person med en nedarvet familiesvakhet, som gjør meg litt mistenksom overfor fremmede) Men alle disse fremmede seilerne er ofte svært hyggelige og meget erfarne. En av dem har allerede fortalt oss saker og ting om båten vår som vi ikke visste noe om.

Være-fast.
Det er jo det som er så kiipt med å ligge værfast at det skjeldent er noe bra vær når man ligger der. Det hadde sikker vært stas å padle rundt Kvitsøy-øyene, men det blåser og regner jo noe sykt. Så da må Trosby øve seg på å være fast. I en båt. Det er jo så populært å bare VÆRE. Jeg må si jeg ikke fatter poenget med det. Det skjer jo ikke en dritt. Men noe har vi da gjort i dag. Vi har vært på kunstgalleri og hatt kaffe og svele, og vi har vært på kunstutstilling på fyret, faktisk på selve åpningen med brus og twist! Og det var så vakker sang av en vakker jente at jeg ble helt beveget. Så dermed kan jeg notere en følelse for i dag; Beveget til tårer av strofen:

Og kjenna at vi er i slekt med jorda,
med vinden og kvite sky,
og vita at vi skal vera isaman
|: like til morgongry.

Vi fikk komme helt opp til fyrlinsene og der snakker vi colabunner i optikken! Her er jeg linselus igjen:

St.Hanskveld som vil huskes
Kvelden vil jo ikke huskes fordi det var den vakreste solnedgangen eller det største bålet, men den vil huskes for fravær av nettopp disse klassiske St.Hans greiene. Vi hadde god mat. Punktum. Etterpå så vi film og hadde godteposte. Sånn var det.