mandag 13. oktober 2014

Turens absolutte høydepunkt.

Vi forlot Propriano, sør-vest på Korsika 11.10. Det var en fordømt smeigedag uten særlig vind og dermed var det naturlig å klatre litt i masta, og hoppe og stupe og tøffe seg litt. Båten minnet mer om en badebåt enn en seilbåt, men ingen klagde på det under sydensolen. 



Ørjan og alle vi andre fikk hakeslepp da vi kom til Bonifacio. Det var et kult, nesten magsik sted å seile inn: dramatisk natur og en imponerende borg på toppen av fjellet. Christian spilte Ringenes Herre-musikk og vi følte vi deltok i en spennende film. 

Det lå noen store grotter utenfor byen og de ble besøkt på vei videre dagen etter. Her ble det flere guttestreker med klatring opp og hopping ned. 



Herman fikk tilogmed publikum da han toppet ut en grusomt spennede klatretur på en pillar. En turistbåt kjørte sakte forbi og alle jublet da han dro seg over kanten. Han var nok grusomt glad selv også for han hadde revet løs noen tak underveis. Slikt gjør jo klatring ekstra spennende.



Ørjan kom ikke helt opp. Det var nok klatring rundt 7- og ikke helt nybegynnervennlig. men han kompenserte med en elegant backflip fra fire meter istedet. 

Etter en slik start på dagen viste også vinden seg fra en fordelaktig side. Vi seilte mot Sardinia i 6-7 knop og kom frem til Maddelena-øyene. Her hadde Herman sett en You-tubefilm om fet buldring. Da er jo ikke mor/skipperen vond å be, selvom bukta han hadde sett seg ut ikke akkurat så ut som en ankringshavn for seilbåt. Bukta var grunn. Veldig grunn, faktisk. På ca 3 minutter hadde vi bestemt oss for å ikke gå inn til småtbrygga, men slippe ankeret, dratt opp kjølen og roret og klargjort ankeret - og sluppet ankeret. Dybdemåleren viste 2,4 m. Seilbåt med senkekjøl er en fin-fin ting. Kristin, som stod nede i byssa og ordnet lunsj hadde ikke fått med seg dramatikken og skjønte først etter lunsj at vi ikke lå til noen brygge. Hun vinket farvel til utforskerdelegasjonen som dro inn med lettbåten full av crashpads.



Vi andre kom etter og vi fikk magisk buldring på fantastiske formasjoner med storslagen utsikt. Om dette skulle stått på Facebook måtte jeg også ha lagt til: “med de fineste folka”. Jepp, det var skikkelig god stemning. Ørjan viste igjen sitt ubrukte klatretalent og rå styrke. Han synes ikke det er nødvendig med klatresko når man allikevel bare bruker armene.



Herman gikk et ukjent bulder, null kalkmerker og finurlig løsninger ( grad 7B) mens Kristin koste seg på deilig stein i solnedgangen.



Vi fant også en kul stein i sjøkanten hvor Kristin og Christian toppet ut og var litt romantiske på toppen av det hele. Kristin insisterte på å kaste klatreskoa over på tørt land selv, før hun måtte i vannet for å komme av steinen. Først gikk den ene skoen i vannet. Hun var like stanhaftig selvhjulpen og kastet den andre like lett i sjøen. Jente med tæl og vilje, men helt uten kastekompetanse.


En så fantastisk dag måtte jo by på bittelitt kluss. Og denne gangen var det ankeret som hadde viklet seg inn en moringskjetting og fjernkontollen slutta brått å virke da vi skulle dra det inn. Ankeret kom hverken opp eller ned. Men heldigvis hadde skipperen hatt trøbbel med ankervinsjen tidligere i sommer, og kunne noen triks. Sikring ble tilbakestillt og vips var vi igang. Da kunne Herman senke ankeret igjen og Ørjan vant konkurransen om hvem som var først uti for å dykke og ta vekk moringkjettingen.

Vi dro til Palau havn den kvelden. For her hadde Herman også sett en sykt fet film om buldring  på kule steiner. Og kult ble det! Ikke bare for Herman, men også for de fire andre som boltret seg i spektakulære 5+ buldre. Ørjan ser ut som en skikkelig buldrer med pad på ryggen og oppskrapt hud. 


Disse to dagene har vært bedre enn skipperen har turt å drømme om. Noe av det beste er å ikke ha noe vi skal rekke. Målet er på en måte nådd. Vi er på Sardinia!





5 kommentarer:

  1. Gratulerer - dette er virkelig en bragd! Ser ut som gøye steiner - gleder meg til å utforske! :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk, bare gled deg til du kommer hit til våren.

      Slett
  2. Sitter på Kalymnos og drømmer meg bort..
    Sier litt;-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, Lars Ole, å drømme seg bort når man er på Kalymnos, det er sprøtt. men kombinasjonen klatring og seiling trigger deg nok litt, tenker jeg.

      Slett
  3. Ser meget bra ut, hils Ørjan!

    SvarSlett