klatring på pianokrakken

For de som ikke er kjent med klatrefasilitetene i Lofoten kan det å klatre opp på en pianokrakk høres mer ut som en øvelse man forsøker seg på i pianobaren sånn nattestid under en rangel. Men nei du, å klatre på Pianokrakken er en utbredt øvelse for oss som bedriver tinderangling på høylys dag. Her ser du utstyret som kreves for denne type rangling:

Anne og jeg dannet et taulag, mens Fred og Lars dannet et annet. Et taulag kan kanskje sammelignes med barnehagebarn som alle må passe på å holde i tauet slik at alle skal komme frem til samme sted når de er ute på tur. Ikke en fryktelig god sammenligning egentlig. Det er iallefall veldig teit hvis en i klatretaulaget knytter seg ut og går for å spise bollene sine et annet sted. Da er den som står i gjen i fjellveggen ille ute.

Klatrefacts

For dem som himler med øynene over slik basis-shitchat og lurer på ruter, grader, crux og hvilke kiler og kammer: Lars og Fred gikk Pianohandler Lunds Rute 4+, Anne og Ingunn gikk først Appelcake Arrete, 5+ og deretter første taulengde på Pianisten 6, mens vi ventet på gutta. Veldig gøy klatring! Veldig kaldt i starten før sola tittet frem. Fred og Anne gikk Pizzatyven, 6 og Anne hoppet av glede over disse vidunderlige "cracks and no people and nice sunshine", de er nok ikke så godt vant der ned i Alpeland.

Biling og buldring

Lars og jeg ville se nordsiden av Lofoten og sjekke ut et buldreområde. Så mens de franske klatret i crackene så bilte vi i leiebilen. Å bile, biler, bilte har bilt. Dette er et ord som vår foreldregenerasjon brukte mye kan jeg huske. Lurer på hvorfor ingen biler lengre? Vel, vi bilte til Utakleiv og der var det virkelig noen digre steiner, jeg testet litt men det var bitende kladt.

Men nordsiden av Lofoten var verdt en biltur. Fantastiske strender og grønt hav og en naken mann som stod på en stein. Antagelig en kunstinstallasjon:

Rørende hornmusikk

Dette har vært en fin dag. Vi har tilogmed vært på klatrekafeen i Henningsvær som var åpen. I Henningsvær gikk hornorkesteret og øvde i gatene. Jeg ble rett og slett rørt, jeg. Slett ikke fordi det var vakker musikk. Jeg liker ikke hornmusikk. Men tenk at de har stablet på beina et 17. mai orkester på en så liten plass! der marsjerte de alle som en, gammel og ung, gammelfiskern og skategutten i takt under den snøkledde Vågakallen, med fiskebåtene som kulisse. De spilte melodien til "En ekte lofottorsk jeg er og jeg er født i Henningsvær..." Veldig rørende.

Ps. jeg har ikke skrevet noe om gårsdagen. DEN var kjedelig den. Eneste underholdningen jeg kunne by Svolværingen på denne dagen, var at jeg trillet besinkanna til påhengsmotoren - i en handlevogn fra Rimi -  tvers gjennom byen for å fylle ny og frisk bensin.  Ikke at motoren ville starte med fersk bensin heller akkurat. Men trilleturen var sikkert artig for Svolværingen.